Ett år i Lagos

En natt vi vil huske - del 2

2009-06-19T03:37:00.000-07:00

Da vi hadde slukket brannen, og fått det meste av tingene plassert under bardisken nede og oppe i hytta - gjaldt det å finne alternative sengeplasser. Madrassene fint plassert under moskitonettene var våte. Og da mene jeg ikke småfuktige - men skikkelig våte. I lagerrommet under hytta fant vi en noenlunde tørrt hjørne. Der plasserte vi to madrasser, med tilsammen tre små våte personer på. To av dem med kosedyr og tepper.

Så måtte vi lete etter et noenlunde tørt sted for oss voksne å tilbringe natten. En stund så det ut som vi like godt bare kunne bli sittende i svømmebassenget - men så oppdagen vi at det var ganske tørt på do og i dusjen. Så en madrass på do - og to i dusjen. Så en gjest sov på do, mens Olav og jeg delte de to madrassene med den andre gjesten.

Om morgenen da jeg våknet var verden igjen blitt lys og varm og nydelig. Barna var våkne men klarte jo ikke finne foreldrene :-) så de trodde visst de var alene. Juice og kjeks og bananer hadde de spist, og kledd seg hadde de. Det mest imponerende var at alle tre klarte å huske at de ikke skulle gå alene på utsiden av gjerdet uten voksne.

Jeg tok en lang strandtur med de tre og to hunder. Det ble "sandsurfing" ned bratte sanddyner, løping og klatring i over en time før vi returnerte til et område som fremdeles virket obebodd. De andre voksne sov fremdeles - så da gikk vi i gang og laget frokost. Herlig med frokost på stranden i solskinn!

Olav var et syn da han kom ut. I løpet av natten hadde sandfluene kost seg på ham. Han hadde over 50 bitt som nå begynte å hovne opp. Mannen var dekket av røde klumper i huden. Albrecht og jeg som hadde sovet samme sted som ham, hadde ikke blitt bitt. Konklusjon: Olav er en utmerket insekt repellent for de rundt seg :-)

En natt vi vil huske

2009-06-16T21:15:00.000-07:00

Da oppholdet vårt i Lagos nærmet seg siste helg der, dro vi på stranden for en siste overnattingstur. Vi hadde med oss en Østeriksk familie vi hadde blitt kjent med. Vi ankom tidlig fredag kveld, og Olav og Albrecht gikk i gang med å henge opp moskitonett. Marieke og jeg gikk på tur langs stranden fulgt av Uli og to hunder. Axi og Sofie lekte i bassenget. Det finnes verre måter å tilbringe en fredagskveld på.

Etter turen langs stranden gav vi gutta en øl for den strålende jobben de hadde gjort med moskitonett og klargjøring av vår nattlige bekvemmelighet. Vi fyrte opp grill, vi koste oss med champagne, røkelaks, røkt ørret, laks og kyllingspyd og barna hadde grillete pølser(ja da - fremdeles favoritten deres når det gjelder grill mat).

Det ble raskt mørkt så stearinlys og campinglykter ble hentet frem og tent. Vinden økte i styrke og blåste ut te-lys i koselige små te-lysholdere. Barna tok telysene med seg og gikk og lagde seg en hule under bardisken. Vi konstruerte lykt av tom vannflaske, sand og stearinlys. Den fungerte godt.

Så kom regnet. Det var bare å kle av seg og ha badetøyet på. Sikre elektronikken! I-pod, kamera, mobiltelefoner - var min impuls. Sikre tørt sengetøy - var andres impuls. Så "verdisakene" ble hastig kastet inn under bardisken. Jeg hørte unge Axi snakke om lys, men hadde da andre ting som hastet.

Plutselig luktet det brent. Det brant u nder bardisken. Barna hadde spredt små tente telys rundt omkring un der bardisken, og to bager var antent. Tap: tre puter. Og plutselig var området dekket av små våte fjær. Men i det været var det ikke vanskelig å få slukket brannen,

17 mai feiring

2009-05-18T02:29:00.000-07:00

Så har vi feiret 17 mai i Nigeria. Det har vært en positiv opplevelse i godt og varmt vær. Jeg har aldri feiret 17. mai så lenge, så avslappet og med så lite forberedelser før. Herlig.

Vi begynte 16. mai klokken 15.00 ved StatoilHydro sitt svømmebasseng område. Chips, peanøtter, champagne, brus, øl og vann. Fritt valg. 17. mai komiteen har fikset det meste og stewardene er på jobb. Etterhvert kom det fingermat av ulike typer frem.

Gjestene ankom og ble ønsket velkommen. Tilsammen 10 barn! og en god del flere voksne. Mesteparten av den norske kolonien i Nigeria møtte frem til 17. mai feiring den 16. mai. Ambassadøren og hans stab sammen med landsjefen til StatoilHydro var vertskap.

Det ble tradisjonsrike 17. mai leker med premier til barna. Sekkeløpet gikk greit - ingen alvorlige fallskader og premie for deltakelse. Tennisbaner er fin fint område for slikt, beine hvite streker å starte fra og hoppe til.

Potetløpet varte en runde, så gikk den ene poteten i stykker. Fall fra skje til tennisbane er mer enn de lokale potetene tålte - så da ble det potetløp med golfballer i stedet for poteter. Det ble også mye mer moro for tilskuerne da golfballene spratt i alle retninger og deltakerne desperat prøvde å få dem opp igjen på skjeen. Absolutt nødvendig å premiere for deltakelse og ikke seier under slike forhold.

Jentene og landsjef Håland på et lag mot "guttene". Tøff konkurranse der jentene halte i land en knepen seier.

Norske pølser, fingermat, mer sjampagne før vi gikk i tog rundt StatoilHydro sitt komplex. Ut den ene oprten og inn den andre. Maks 15 minutters tog. Men i varmen var det nok. Stor entusiasme. (Bilde kommer).

Etterpå var det is og snop og film for barna i baren, mens de voksne gikk opp til representadsjonsboligen og fikk tradisjonsrik norsk 17. mai mat. Eggerøre og laks, spekemat og rømmegrøt, kaker. Og festen fortsatte til det ble 17. mai.

Om formiddagen den 17. fortsatte vi festen på stranden. Champagnefrokost med restemat fra dagen før, nedkjøling i bassenget, bursdagsfeiring da en av damene her fyllte år. Hurra for Jorun!
Deilig varm sol, litt svalende bris, og stewarder som lagde maten. Sofie var ikke med, hun var hos en norsk jente hun traff 17. mai på overnattingstur. Så flere av selgerne på stranden spurte etter kunden sin (Smykkeselgere og treskjærere), og ville vite hvor hun var i dag.

Før vi dro hjem ble det scampi og hvitvin og mer kaker. Man kan ikke klare å sulte 17. mai hvis man er norsk i Lagos.

Ingen skolekorps, ingen lange taler, ingen bunad men fin feiring av dagen.

Krakker

2009-05-13T05:28:00.000-07:00

Jeg har sett utrolig mange fine krakker her i Nigeria. Av all slags fasonger, og med ulik grad av utskjæringer. Men en bestemt type med 6 eller 8 eller enda flere bein har fanget min interesse.

Møbelsnekkeren jeg har blitt kjent med har laget to slike til meg, og skal levere "en mindre enn den minste og en større enn den minste men mindre enn den største" helt i begynnelsen av juni. Det blir spennende å se hvordan de blir. Den største krakken er temmelig stor for å være krakk og kan nok benyttes av en person som er ganske stor og kraftig uten at den bryter sammen. Den har 8 bein. I dag bruker jeg den som et lite lavt avlastningsbord ved siden av TV sofaen. Da finne vi fjernkontrollene.

Den minste er mye mørkere, men med nesten identisk utskjæring og seks bein.

Jeg regner med at fargeforskjellene skyldes at det er benyttet ulik farge skokrem på treværket.

Engler og demoner

2009-05-13T05:23:00.000-07:00

I går skulle jeg på kino og se Engler og demoner. Dette hadde vært annonsert på flygeblad, på nettsiden til kinoen og til og med i avisen. 12 mai skulle det være sneak view av filmen.

Vi gledet oss til en brukbar film, slik noenlunde i allefall, og skuffelsen ble stor da vi kom til kinoen. "Filmen avlyst" sa de der. Hvorfor - lurte vi på. "Fordi vi ikke vil vise den i kveld." etter mye pressing fikk vi forklart at de hadde klart å rote filmen bort! Så de kunne ikke vise den. Alternativene var X-man og Fast and Furios, så da ver det bare å gå igjen.

Men, men - ikke så gale at det ikke er godt for noe. På denne måten kan man jo bli kjent med nye folk - som også ville se filmen som ikke ble vist. Vi havnet på Spice bar til god indisk mat og en lang prat om Nigeria og filmer.

Sofie har vondt i magen

2009-05-11T00:37:00.000-07:00

Sofie har vondt i magen, og det har vart en stund. Olav har hatt henne på sykehuset her og hos selskapets lege. Blindtarm? Bakterier? Matforgifting? Amøbe infeksjon? Magesår? De tok mange tester, og sendte henne hjem med pencillin og smertestillende. Det gikk bedre så lenge hun var på pencillin, men så kom det tilbake med full styrke torsdag. Så fredag tilbrakte jeg med henne på sykehuset. Blodprøve, urinprøve, avføringsprøve, trykking her og der, men svært lite kommunikasjon fra legen. I dag skal vi tilbake å ta ultralyd av magen klokken 10.00 og deretter til barnelegen.

Har selvsagt selv sittet og googlet og lett etter hva det kan være, og fant til min store skrekk ut at anti-malaria medisinen hun og Olav går på har magesmerter og økning av magesyrenivået som en kjent bivirkning! Tar med medisinesken til sykehuset slik at de kan sjekke det inn/ut av saken.

Sofie må møte fastende. Det er lite populært. Hun pleier å spise frokost 06.15, nå er klokken lokal tid 8:45 og hun mener hun holder på å sulte i hjel.

Og største bekymring hun har: At hun ikke er frisk nok til Kata konkuranse på lørdag, og sjanse til å gå tre-steg kamp og få tatt grønt belte i Shotokan karate. Nå har hun jo ikke orket trene på en stund.

Å miste en koffert på flyplassen i Lagos

2009-04-30T00:35:00.000-07:00

er ikke noe du ønsker skal skje med venner, familie eller bekjente. Jeg ankom Lagos til planlagt tid (Hurra! Ingen forsinkelser!) og det gikk glatt gjennom immigrasjon og passkontroll. Da jeg kom til bagasjebåndet - ventet enda en positiv opplevelse, kofferten min kom raskt! SÅ jeg tok den av og ventet på den lille cabin-bagen som jeg også sendte.

Ved siden av meg stod en familie på tre. De hadde hver sin bagasje tralle. Og etterhvert som koffertene kom, skjønte jeg at de trengte det. De hadde de største koffertene jeg noensinne har sett. Og de hadde tre hver! I tillegg til ryggsekker, bager, og plastikkposer i mengdevis.

Har KLM sluttet å ha begrensninger på hva du kan ta med deg in i kabinen? Hvis de skal ha alt det der i hyllene over seg, kan det ikke være plass til andre passasjerer sine ting! Men nå er jeg litt på avveier. De fikk tingene sine og gikk. Det ble lengre mellom kofferter og bager, og det kom ikke ny bagasja på båndet. SÅ da lokaliserte jeg KLM sitt bakkemannskap. Hun satt på en benk. Da jeg sa at jeg savnet en koffert viste hun meg en liste med navn og spurte om en av dem på listen av meg. Det var det ikke. "Da savner du ingen koffert" sa hun. Jeg gjorde da det! Så jeg viste henne bagasje lappen - to bagasjelapper - en koffert --> jeg savner en stk bagasje. Men damen stod på sitt. Dersom jeg ikke var på listen hun hadde fått fra Amsterdam kunne min koffert ikke være borte. Hun kunne ikke svar på hvor den var. Etter ca 20 minutter begynte hun å fylle ut et skjema. "Property Irregularity Report" og ba meg komme tilbake på flyplassen neste kveld for å lete etter kofferten min.

Jeg trodde ikke mine egne ører. Det var da ikke jeg som hadde rotet den bort! Det var jo KLM. Burde de ikke finne den og ringe meg? Nei, slik gjorde de det ikke i Lagos - jeg må pent ut på flyplassen og se om den kommer med flyet i morgen.

Neppe. I ettermiddag skal jeg kontakte KLM sentralt og sjekke om dette er service nivået de legger seg på. For i så fall bør det skrives og tydeliggjøres på web siden deres at de ikke tar ansvar for bagasjen dersom de roter den bort. Så vet passasjerene det og kan velge et annet selskap å fly med.

SAS har rotet bort kofferter og bager for meg mange ganger - men da har de ringt meg og levert det på hotell eller hjemme.

Påskeferie i Paris

2009-04-17T06:29:00.000-07:00

Påskeferien vår skulle legges til Pris i år - hadde vi bestemt. Så da marte dro fra Lagos til Stavanger, dro Olav, Sofie og jeg fra Lagos til Paris. Der møtte vi Rigmor og Nelson.

Hotellet: Vi hadde bestilt hotell over internett utfra lokasjon og koselige bilder fra hotellets web side. Da vi ankom hotellet var det koselig og hjelpsom stab, og vi fikk rom med to soverom som avtalt. Men det luktet støv og mugg, var direkte skittent og slitt - så ikke helt slik det så ut på bildene. Men daglig leder var grei, ga meg en katalog og ba meg finne bildene jeg hadde sett på Internett ved bestilling, og fikk oss overført til ett hotell på andre siden av Seinen, like lokalt og mye nyere, renere og koseligere. God service og god hjelp.

Ellers ble Paris tur langs Seinen, Louvre og Mona Lisa, Eiffeltårnet, Katakombene, Asterix parken, litt handling, tur i parken, crepe's og and, Sushi og baguetter.

Louvre var flott. Sselv om vi var forberedt på at Mona Lisa var mye kø og lite maleri - ble denne virkningen forsterket av det gigantiske nattverd maleriet på motsatt side. Antakeligvis det største og fargerikeste maleriene i museet. Da vi hadde kikket litt på Mona Lisa og de andre maleriene i sal 6 og skulle gå videre - manglet en av følget. Sofie var borte vekk. SÅ først stod jeg på avtalt sted ved utgangen fra sal 6 mens Rigmor, Olav og Nelson lette. Deretter ventet Olav mens resten av oss utvidet søket. Vaktene snakket ikke Engelsk og forstod ikke "missing girl" så jeg måtte vise fletter og høyden hennes - da løsnet det for den ene vakten som dro meg med til et rom der det satt en rød-håret jente og en svart håret jente med fletter - og hylskrek. Ingen av dem kunne fransk eller engelsk, ikke Norsk eller tysk heller, men skrike kunne stakkarne. Vakten ville gjerne dytte den rødhårede ca 3 år gamle på meg, men jeg ville finne Sofie. Vel tilbake til samlingsstedet var hun funnet. Hyun hadde fått nok av trengsel og folk, fått trøtte bein og satt seg i en sofa og spilt Nintendo DS og ikke savnet oss det spor.

Vel verdt å legge påskeferien til Paris, trærne blomstret, det var vår i luften, fortaustrestaurantene var åpne og god stemning.

Marte på besøk

2009-04-17T06:22:00.000-07:00

Da Rigmor hadde reist gikk det et par dager - og så kom Marte på besøk. Det var kjekt å få besøk igjen, og Sofie gledet seg stort. Denne gangen fikk jeg tatt Marte med til Lekki Conservation Centre slik at hun også skulle få hilse på apene. Da vi kom frem må jeg innrømme at jeg var mest fristet til å snu. Noen arrangerte påske-egg-jakt der. Det var da forsåvidt greit. Men musikken! De hadde helt tydelig på godt lokalt vis funnet maksimun bass knappen kombinert med maksimum volum, så musikke runget ut over hele parken.

Det var første gang vi ikke så skillpadder det, tydelig at de hadde gjemt seg så langt nede i sine små jordhuler de kunne komme. Og apene? De var ikke på sine vanlige plasser, men så langt fra lydkilden som mulig. Men da fikk vi i allefall sett mange samlet samtidig. Marte demonstrerte at apemor klarte å lure henne også. Da Marte hadde filmet og fotografert små-apene en stund begynte apemor å få nok og lagde sine spennende lyder for å lokke henne vekk fra avkommet. Marte fulgte sin mor og fars fotspor - og lot seg lure bort fra små-apene og begynte å lete etter den som lagde de spennende, rare lydene.

Ellers fikk Marte laget seg skreddersydde sykkeljakker i skikkelig nasjonalistiske farger, og et par skikkelig fargerike treningsbukser mens hun var på besøk. To strandturer fikk hun også med seg, så hun klarte da å bli litt solbrent mens hun var her.

Å kjøpe seg en benk

2009-03-30T06:44:00.001-07:00

For en stund siden møtte jeg en selger på stranden. Disse møter jeg egentlig nesten hver søndag - men denne dagen møtte jeg en som solgte bilder broren hadde laget.

En bror her nede trenger ikke være en bror slik som hjemme, mer en mannlig slektning eller en fra samme etniske gruppe. Men nok om det.

Ett av de mange bildene hans, mann med saksofon - fanget min interesse. Jeg syntes prisen var i stiveste laget, så det ble heftig og ganske langvarig pruting. Det var han som ga seg til slutt.

Det viste seg at han egentlig var møbelsnekker. Han viste meg en katalog over arbeidene sine, og der var benken jeg hadde lyst på. Tenk det - for et sammentreff. Jeg ble så begeistret at jeg ikke engang prutet! Å nei da. Her pruter jeg et bilde ned fra 7000 Naira til 2000, mens benken til 30.000 Naira (1500 kroner) tar jeg på strak arm. ”Møbelmannen” var så sjokkert at han kommenterte dette etter at vi hadde inngått en avtale om lengde og bredde på benken, og litt detaljer om det skulle være en boks under benken til oppbevaring. Vi ble enige om at han skulle snekre en Nigeriansk benk til meg med elefanter og afrikanske dyr på fronten og sidene, men slett på sitteflaten og rygg.

Jeg må innrømme at da jeg begeistret fortalte de andre om avtalen og de alle mente at nå har du gjort en tabbe (og det er mulig det ) ble jeg litt i tvil. Tvilen økte da de også var skeptisk til at jeg betalte 5000 Naira i forskudd. Men jeg tenkte på hvor mye arbeid det var, og at han hadde familie å fø på. Så pytt pytt. Og de 5000 naira'ene han skulle ha i forskudd var jo til å skaffe tørket tre. Jeg visste at mange av håndtverkerne her lever fra hånd til munn, så jeg syntes det var greit med forskudd, selv om man selvfølgelig ikke har noen garanti for en leveranse.

Han fortalte at han trengte 6 uker på leveransen – også greit det. (Jeg regnet basert på tidligere erfaringer her nede med at det ville gå dobbelt så lang tid minst). Så tirsdag, bare 2 uker etter ringer han meg og spør om han kan levere til leiligheten min onsdag. Woow! Tenkte jeg, en Nigeriansk håndverker som leverer før tiden! Det kan vel ikke stemme? Så ivrig var jeg hjemme til avtalt tid – klokken 16.15 – og han kom. Men ikke med benken jeg hadde bestilt. I stedet hadde han laget en magisk krakk til meg! Og den ville han ha 20.000 Naira for. Jeg har bodd her siden august - og trodde at nå var jeg så erfaren at det ikke skulle bli flere store overraskelser. Men så feil kan man ta. En magisk krakk som jeg ikke hadde bestilt? Hva tenker han?

Jeg fortalte ham at jeg var ikke interessert i magiske krakker skjært ut av ett trestykke (selv om arbeidet var svært fint og jeg egentlig godt kan tenke meg en slik krakk eller to) jeg ville bare ha benken min, slik som vi var blitt enige om. Dette skjønte han ikke. Så jeg brukte 15 minutter på å få ham ut av leiligheten og ta med seg den magiske krakken sin (Som han desperat drev og bød seg selv nedover på ”18.000 Naira ma’m?” til han endte opp på 15.000).

Så viste det seg etter hvert at møbelmannen hadde brukt forskuddet han hadde fått til å kjøpe et stk tørket trestykke fra Gambia – og det var akkurat nok til å lage en magisk krakk av! Så nå hadde han ikke penger til materialet til benken min. i allefall var det historien han gav meg. Så mot alle små advarende stemmer inne i eget hode – og Henrik (HR sjef og nabo) sine advarsler, bladde jeg opp 5000 Naira til materiale til benken for andre gang.

Dette fortalte jeg til kollegaer - og de var ganske sikker på at jeg aldri vil se mannen eller den bestilte benken. Så da gikk jeg der noen uker og var litt spent på om jeg ville få en benk eller om han dukker opp med et annet tre arbeid. I verste fall var jeg 500 kroner fattigere og en erfaring rikere, tenkte jeg.

Torsdag ringte telefonen igjen, (den har ringt innimellom før også da men ikke med "møbelmannen" som ringe-id) og han fortalte at jeg måtte informere security der vi bor om at fredag klokken 4 ville han og læresvennen komme med benken. Hurra!

Og fredag litt etter klokken fire ringte security og spurte om jeg ventet på en møbelsnekker med benk. Dette kunne jeg bekrefte og mannen og gutten kom med benken min. Og den er bare så fin! Sofie var begeistret for giraffer og elefanter og nesehorn og trær langs sidene, og jeg var fornøyd med at lokket lar seg åpne og lukke. Ellers kan det nevnes at det plutselig begynte å lukte nypussede sko i stuen etter at benken kom inn. Det er fordi de bruker skosverte til å behandle treverk med her nede. De polerer treet til det skinner i brunt.

Noe helt annet er at enda mørkere skopuss forvandler alle treslag til å bli ibenholt og dobbel eller trippel pris for lettlurte turister. verdt arbeidet med å pusse trevirke med skopuss.

Og så fant vi en død mann

2009-03-29T14:03:00.000-07:00

Jeg går en del på tur, Stort sett går jeg i nærmiljøet på banana Island. Den lille halvøya er stor nok til at tar en to runder så får man nok mosjon og frisk luft (ca 1 times tid). Av og til går jeg til jobb, for å tenke på ting i fred og ro. Av og til går jeg hjem, for å få lagt bak meg en dag med diverse små problemer av teknisk art (manglende telefondekning eller problemer med internett, eller faks eller for å få løsnet opp i stive muskler etter en lang dag på et kontor med air condition). Rigmor har vært på besøk hos oss i litt over en uke. Hun kom innom kontoret så vi kunne spise lunch sammen, hun var å shoppet i små lokale butikker, fikk sydd seg kjole etc. og onsdag, hennes siste dag gikk vi hjem fra jobben. Hun ville jeg skulle vise henne noen av stedene der det er skrift på murer og vegger med diverse meldinger til folket.

Da vi var kommet nesten hjem, på grensen mellom Ikoyi og Banana så vi at "mannen under presenningteltet" så ut til å ligge litt rart. Siden han ikke virket direkte frisk dagen før da vi passerte ham, tok vi en runde rundt presenningen og kikket inn. Jo-da ganske riktig. Med den ansiktsfargen så var det nok Game over. Helt sikkert død.

Men folk (de lokale) gikk bare forbi. Rigmor skulle reise og jeg ville ikke hun skulle oppleve noe veldig stressende akkurat da - så vi gikk hjem. Etter at konvoien hadde kjørt henne om kvelden kontaktet jeg først de lokale sikkerhetsvaktene der vi bor - men de skulle bare passe på fra porten og inn - han lå jo "langt" borte fra dem. Så da gikk jeg til den store gaten som fører til Banana Island og snakket med sikkerhetsfolkene der. "Dead is dead, no security threath!" klar melding. Jeg prøvde å få dem på gli med at det ikke var direkte hyggelig å ha en død mann liggende der og at det på sikt kunne gi smitte problemer eller slikt. Men det ville de ikke gjøre noe med.

Til slutt kontaktet jeg det lokale politiet. I motsetning til i Norge er de ikke inne på kontorer der de unngår å treffe folk - de er ute blant befolkningen. Riktignok virker de litt truende med militærstøvler og maskingevær. Og mange lokale er redde dem. I allefall snakket jeg med en politimann som jeg har småpratet litt med før - og til slutt ringte han et nummer i det lokale offentlige forvaltningen fra min mobil. Han ville ikke bruke sin egen. Han sa han ikke hadde ringeminutter igjen.

Og fredag ble liket fjernet.

I etterkant har jeg lært litt om mekanismene som gjør det vanskelig for folk å engasjere seg - og jeg forstår spørsmålet politimannen spurte meg. "Rørte du ham?" Hvis vi hadde rørt ham eller flyttet på ham kunne vi risikere at familien hans hadde hevdet at vi hadde skjendet ham og ville krevd erstatning, eller begravelsesutgiftene dekket av "siste mann på liket". Det medførte nok også at en kar som ble påkjørt og drept ikke langt fra kontoret ble liggende i veibanen i mange timer. Folk turde ikke flytte ham opp på fortauet en gang.

Den andre mekanismen er lokalt byråkrati. Dersom vi hadde meldt dette til feil politimann (flaks for meg at dette ikke skjedde!!!!) kan en dras inn på nærmeste politistasjon til uendelige avhør og papirutfylling med mange uvesentlige detaljer. Har hørt skrekk eksempel på en tysker som måtte oppgi alle byer han hadde vært i de siste fem årene med nøyaktige datoer! Det hadde jeg ikke klart, og hvahar det med en død mann å gjøre? For å sjekke opp om enkelte har det med å finne døde menn der de reiser?

Så etter dette har vi snakket med "security coordinator" på jobben - og ganske riktig. Skal det dukke opp flere lik - så er det bare å ringe "security coordinator" og han ordner opp.

"Blekansikt" på besøk

2009-03-25T06:37:00.000-07:00

Rigmor har vært på besøk hos oss en uke nå. Det har vært kjekt med besøk av "first-born". Hun har fått omvisning i noen av de steden vi ferdes i Lagos. Sofie har hatt henne på skolen og introdusert henne som Riglet i stedet for Rigmor. Så både lærere, kantinepersonell og medelever har hilst på Riglet.

Rigmor og jeg har vært og vekslet penger og handlet. Så nå vet Rigmor at i Nigeria pruter du på alt - inkludert raten de gir deg i banken. Jeg skulle veksle 200 dollar og de prøvde seg på en all for lav kurs. Så da var det intens pruting. Litt uvant. En vane jeg må legge av meg før jeg kommer hjem til Sparebank1.

Ellers merket vi at Rigmor var hvitere enn resten av oss hvite, ved at folk kom bort og kjente på huden hennes, aller ville fotograferes ved siden av henne. Hun var reneste turistattraksjonen på det lokale markedet.

Rigmor var med oss på Lekki market, og der syntes de at det var utrolig morsomt at en dame kjøpte tromme. Det var jo for menn. Så det var mye fnising blant de lokale håndverkerne. Så vi har en svær tromme stående, den gikk nemlig ikke i kofferten hennes hjem :-)

Vi var innom Lekki Conservation centre, og det var en fin tur. Da vi ankom ble vi møtt av en kjempeskillpadde på rømmen. Den "spurtet" nedover fra porten mot hovedveien, etterfulgt av lattermilde vakter som skulle ha den hjem igjen. Vii møtte aper, så fugler og traff en hel skoleklasse (som vi møtte flere ganger i løpet av turen, og til slutt turde de å hilse på oss.

Ellers var vi avgårde på tur til lokal stoff utsalg der Rigmor kjøpte afrikansk bommullstoff til å få laget to drakter. Deretter var det å bli målt og avtale hvordan drakten skulle se ut. Det ente bra med den ene drakten, Med den andre derimot, lagde kamerat skredder et åletrangt skjørt der Rigmor hadde bedt om vidde. Men det var da stoff rester nok til å få sydd et skikkelig skjørt.

Rigmor og jeg møtte også Jens i en liten butikk. Han drev med eiendom, salg av gass, gull og underholdning. Han solgte blant annet cd'er og DVD'er han hadde laget selv. Hyggelig og morsom kar som likte å slå av en prat.

Vi handlet selvsagt cashew nøtter og peanøtter på flasker. Her prøvde de seg også med Special price only for you! Det betydde at vi kunne få betale 800 naira for det sjåføren betaler 250 naira for. Vi måtte prøve å prate litt logikk med selgeren. Som hvorfor skal jeg betale mer? Da svarte han "Fordi du er alene" altså uten sjåføren. Til slutt fikk jeg ham til å forstå at dersom jeg ikke fikk det til lokal pris så fikk han ikke solgt. Da fikk jeg det strålende tilbudet om to flasker for 500 i stedet for en for 250. KLART at jeg slo til på dette.

Fotballkamp

2009-02-28T09:44:00.000-08:00

I dag var dagen da jeg skulle på Nigeriansk lokal fotballkamp i Lagos. Sjåføren hadde gjort etterretningsarbeidet og lest de lokale avisene og funnet kampsted og tidspunkt. Jeg hadde fått med meg 3 kollegaer som også kunne tenke seg å se lokal fotballkamp, Niels, Arne Gunnar og Stein Erik slik at jeg ikke gikk alene. For det var visst ikke tryggt å være alene kvinne på fotballstadion må vite. "Kanskje slikt går bra i Norge - men ikke her" fikk jeg vite fra han som har ansvaret for sikkerheten vår.

Vi fikk en liten briefing av Security Coordinator før vi dro - og ros for å være så lite "attraktive" i klær og utsmykking (takk, takk!). Sylvester var vår sjåfør for dagen. Det var bra for visste vi at vi ville komme både vel frem og tilbake uten noe kluss. Han ble med oss på kampen også han og så ut til å storkose seg.
På bildet: Arne Gunnar, Niels, Sylvester og Stein Erik.

Security Coordinator bestemte at vi måtte ha med oss to politimenn. Vi skulle ikke merke noe til dem - de skulle være diskret tilstede. Og det var de. Vi så dem innimellom men de holdt seg på avstand fra oss slik at de ikke tiltrakk oss noe oppmerksomhet. Men det at vi var de eneste fire hvite på stadion var nok til smiling, vinking og peking. Men det var mange andre politimenn der - så vi var nok ikke de eneste som skulle beskyttes.

Lagene som spilte var First Bank of Lagos mot Benin Insurance of Benin city. Før kampen spurte jeg ett par av de lokale hvem som kom til å vinne. De mente alle at det var Benin. Kampen foregikk på Onikan Stadion på Ikoyi. Det var bare 15 minutters kjøring fra kontoret og i et rolig område. Stadion bar preg av å ha sett bedre dager. Det var rett og slett ett ganske slitent stadion med skitne og mangelfulle seter, maling som flasset og elektriske vifter som hadde sluttet å virke for lenge siden. Mellom to avdelinger på sitte tribunen kom vi til en liten luksusavdeling med skinnseter og fliselagte gulv! Vi regner med at det var VIP losjen.

Billetter var bare 100 Naira stykket (ca 20 kroner) for sitteplasser, 50 Naira for ståplasser. Likevel var det lite publikum tilstede. Stadion var litt liten for førstedivisjonsspill og spillerne fikk ikke skikkelig vist hva de var gode for - det var rett og slett for trangt på banen.

Stemningen på Stadion var høy skal en regne det utfra de tre trommene og to trompetene som spilte for fullt trykk hele tiden gjennom begge omgangene. At trompetisten ikke var helt utkjørt skjønner ikke jeg!

Selve lagene - Benin i gul- First bank i hvit og First Bank vinner velfortjent 1-0.

Lov og orden i Lagos

2009-02-25T04:48:00.000-08:00

Det er mange lover og måter å håndheve lover på her i verden. I dag fikk jeg tilsendt dette avisutklippet fra sikkerhetsansvarlige her nede med ekstra vekt på at det nå var forbudt å gi bort penger til tiggere i de sentrale gatene i Lagos.

Det stod i lokalavisene i går at tigging og det å be om almisser er forbudt, og at det er forbudt å gi. Straffen er en måned fengsel for å tigge etter penger eller å gi penger til en tigger.

Så er det innført en "løsgjengerlov". Alle som er ute og går formålløst omkring eller henger ved kjøpesentre uten å handle er å definere som en løsgjenger og de kan risikere 3 måneders fengsel ved førstegangsforeteelse, ett års fengsel ved gjentakelse. Myndighetene benytter samtidig anledningen til å minne om at også utpressing er forbudt.

Her i Lagos flyter det av søppet langs veiene og i åpne områder rundt veiene. Det er nå forbudt å hive fra seg vannposer, avispapir, snopepapir og annet søppet unntatt der det er søppelspann. Det er bare å håpe at det blir satt opp flere søppelspann rundt omkring. Det er i allefall innført en bot på 50 kroner for å kaste søppel fra seg i forretningsområdet av byen.

Som nevnt på tidligere blogg innlegg er det med offentlige toaletter ett problem. Hvis de finnes - vet jeg ikke hvor de er. Man ser folk gjøre fra seg over alt. Mot en mur, fra en bro, sittende på huk over ett hull ned til kloakken, på gressplenen eller i vannet . Dette kan de antakeligvis fortsette med, men ikke i forretningsområdet.

Det å bygge på offentlig grunn er heller ikke lov lengre. Slik det er i dag driver høy arbeidsledighet mange til å opprette sine små enmannsbedrifter langs ferdselsårene i byen. Der vil du se frisøren henge et speil på en mur, male på muren at dette er en frisørsalong, sette frem en stol og vente på kunder. Det samme gjør skredderen, bilmekanikeren etc. Slik at veiskuldrene til slutt består av mange små foretninger med et yrende liv. Dette er selvsagt ikke optimalt og jeg skjønner behovet myndighetene har for å rydde opp. Men det spørs om dette er rett fremgangsmåte.

Small World - Big Party

2009-02-25T01:01:00.001-08:00

Lørdag var vi på arrangementet "Small world - Big Party". Det var arrangert for å samle inn penger til veldedige formål her lokalt. De som hadde ansvaret var en internasjonal kvinneorganisasjon. Det var laget greit til med at alle kjøpte en billett på forhånd og deretter var mat og drikke gratis. Man kunne gå rundt til de ulike bodene og se hva som fristet og få en smakebit. Det var også boder vi holdt oss langt unna - der man tok maten fra store felles fat og mange kunne ta på maten, eller mat som var oppbevart uten skikkelig kjøling/varming. Men de fleste så ut til å være seg bevisst dette.

Noen av bodene hadde undeholdning ved boden, folk som danset og sang eller viste frem tradisjonelle sysler fra landet de representerte.

Det var satt ut store mengder med plast stoler og bord, så det var ikke noe vanskelig å få seg et sted å sitte seg med maten.

I tillegg var det underholdning fra scenen i form av at ulike nasjonale organisasjoner hadde representanter som opptrådte. Amerikanerne hadde cheerleadere, Thailand hadde noen tradisjonelle Thai damer som danset, Palestinerne hadde menn som fremførte en tradisjonell dans mens Israelerne hadde noen damer som hadde en moderne dans med noen stoler. Noe for en hver smak. Fargerikt og variert.

Tarzan båten

2009-02-23T05:38:00.000-08:00

Det er mange kanaler, elver og en kjempestor lagune her i Lagos området. Vi bor på en halvøy utenfor en øy, festet med bro til en ny øy. Dette gjør det ikke akkurat lett å ta seg frem via veinettet. I ett tilfelle kan vi stå på Ikoyi og se til Lekki, 5 minutter med båt - og gjerne 45 minutter med bil gjennom Lagos trafikken.

Tarzan båten er en liten ferge som kan frakte noen få biler og litt last over vannet til den andre siden, passasjerene stiger ombord en liten åpen båt og fraktes over. Alle passasjerer får på seg redningsvest - og enkelte av redningsvestene lar seg lukke. I båten sitter vi tett. Først når den er skikkelig fyllt opp med 4 i bredden legges det fra land.

Vi kommer raskt over på andre siden av vannet - og der er det bare ta av redningsvesten, gå til luken og betale 50 Naira for skyssen (2,50 NOK).

Skriften på veggen

2009-02-12T06:01:00.000-08:00

Av og til er det viktig at man får kommunisert en melding eller en beskjed tydelig. Skriftlig

kommunikasjon kan være så mye. Her i Lagos har jeg sett jobber utlyst ved skrift på vegg (Håndskrevet vel og merke - ikke trykket plakat klistret opp). Enkelte steder er det skrevet på port og mur - "This property is not for sale!" og da vet man det. Syntes det var litt spesielt å gå forbi den blå porten der det står melding om at det er tatt beslag i eiendommen August 2008. Er det noe man trenger å skrive på en port? Hvem er interessert i å vite det? Og de få (tidligere eier? kreditorer? ny eier) som dette er av interesse for kan vel få meldingen på annet vis?

En annen hyppig påskrift på murer og vegger er oppfordringen om å ikke tisse her. Dette virket rart i begynnelsen, men etter å ha bodd her noen måneder og lagt merke til mangel på toaletter og sett hvordan folk står og tisser over alt - skjønner jeg godt at de skriver det på murene sine.

Murer, vegger og porter

2009-02-10T06:02:00.000-08:00

I det siste har jeg gått til kontoret. Det er bare 5 km og temperaturen er fin om morgenen. Litt i varmeste laget å gå hjem. I Lagos har jeg lagt merke til at alt er muret inn. For det meste ulike betong- og mursteinsmurer. På Ikoyi og Victoria Island er visst alle større bygningskomplekser og villaer inngjerdet på ett eller annet vis.

Det benyttes forskjellige taktikker for å holde uvedkommende ute - men nesten ingen skilt er satt opp. Hjemme i Norge står det av og til et skilt et sted med "Uvedkommende ferdsel forbudt" og det er nok til at jeg ikke går der i alle fall. Føler meg uvedkommende med en gang. Kan godt gå på tur et annet sted jeg. Men her må det være tydeligere signaler. Kanskje ingen føler seg uvedkommende noen steder?

Eksempel 1: Piggtråd. Det er ikke bare piggtråd - men store mengder piggtråd. Rullet nesten ut og festet på toppen av en høy mur. Jeg rekker ikke engang opp til toppen av muren - men de vil være helt sikker på at jeg ikke får lyst å ta meg over muren og inn - så dermed piggtråd i store mengder.

Andre steder har de strukket piggtråden ut til rette linjer 3 - 4 over hverandre - på toppen av gjerdet.

Eksempel 2: Glasskår støpt inn på toppen av muren. Man slipper i allefall og dra på pant hvis man bygger mur. Man bare samler flaskene, knuser dem og hiver dem på toppen av muren. Det er jo gjenbruk det også. Siden det var så utrolig høyt opp til glassbitene fikk jeg ikke med det fine fargespillet. De som vil se det får ta seg en tur ned hit og gå morgentur med meg!

Eksempel 3: Her er det planlagt. Rustne metall stenger som er spisset stikker opp av muren.

Eksempel 4: Piggete kant på porten. Her er inngansporten saget opp på toppen med spisse trekanter.

Eksempel 5 - den ultimate vinneren av fiendtlig inngangsparti. Jernspisser i ulike vinkler langs hele muren. Og i tillegg bjeffende bikkjer på innsiden. Jeg må innrømme at dette var den eneste muren jeg lurte på om det kanskje var verdt å ta en stige med så en kan klatre opp og kikke inn. Men jeg skal ikke sette grå hår i hodet på securitygutta - så det blir med tanken. Hadde vært kjekt å se hva som er bak en mur som man har lagt så mye arbeid ned i å få folk til å la vær å klatre over.

Overnattingsbesøk

2009-01-31T05:45:00.000-08:00

Sofie har vært en god del på overnattingsbesøk hos venner og har hatt venner på overnattingsbesøk her. I går sov hun over hos Axi og da jeg dro for å hente henne i dag, kom den unge mannen selvsagt med oss hjem. Like etter ringte det på døren og Tari og Megan kom (der Sov Sofie over forrige helg - og helgen før det sov de her). Etter en halv time kom det en sjenert gutt som het David, som jeg ikke hadde møtt før og ville også på besøk å leke. Så nå bygges det Lego på rommet til Sofie.

Jentetur til Badagry

2009-01-31T05:39:00.000-08:00

Vi hadde en tur til badagry kombinert med overnatting på stranden fra lørdag til søndag. Det var en jentetur, og noen av damene hadde organisert det skikkelig med lunsj, middag, frokost og lunsj - og hvem som skulle ta med hva. Herlig.

Badagry er en av slavetidens utskipningsporter. De fangte slavene ble stuet sammen i Badagry hos de ulike slavehandlerne og slaveoppkjøperne før de ble ført til Point-of-no-return og ombord på båter som fraktet dem over havet til ett liv i fangeskap (hvis de ikke døde underveis).

Badagry hadde et museum der de fortalte historien, og guiden var ganske flink til å fortelle. Selve effektene de hadde var dårlig tatt vare på. Bilder og kart var falmet, lyset virket ikke så vi gikk i halvmørke, men det var liksom en del av stemningen.

Nigeriansk mat

2009-01-31T05:29:00.000-08:00

Vi har snakket en del med Joy om hva vi spiser i Norge, i Europa og hva de spiser her i Lagos, nede i Port Harcourt området der hun er fra. Og så en dag tilbød Joy oss å lage litt lokal mat.

Joy kokte noe som minnet om semulegrøt, men det var kokt med litt vann og olje til en glatt grøtkonsistens ute smak. Men smaken kom i gryte nummer to. Der var det noen lokale blader, fisk og kylling og diverse jeg ikke aner hva var - kokt til alt var mørt. Fisken hadde oppløst seg selv og var bare små hvite prikker i en gul masse. Men, det smakte godt. Og så var det så pass krydret at det var godt å ha den smaksløse hvite massen å mikse det med.

Nanny

2009-01-28T13:26:00.000-08:00

Joy er Sofie sin nanny. Hver morgen 06.30 ringer det på døra. Da kommer Joy. Hun sier blidt god morgen før hun går til rommet til Sofie og sjekker at alle lekser er i ranselen, finner gymklær, karatedrakt eller andre effekter som trengs i løpet av dagen. Hun passer på at det er penger til drikke i skolens kantine og at Sofie holder avtaler med sine venner (overnatting, hvem skal besøke hvem og når).

I morgen skal Joy lage Nigeriansk mat til oss for første gang - og vi er spent. I dag skjønte vi at kylling og fisk var viktige ingredienser i maten.

Nanny Joy sitter også barnevakt. Når Joy har vært barnevakt så står TV'en alltid på kanalen African Magic som viser afrikanske (Nigerianske filmer). Det tar litt tiå venne seg til dem. De er ganske enkelt anderlkedes når det kommer til dialogform, kostymer og handling. Nollywood bør oppleves.

Joy passer godt til sitt navn, hun er så blid og hjelpsom og mener så vel. Hun og Sofie har hatt en uenighet om juice. Sofie mener at appelsinjuice på kartong odt nok - Joy insisterer på å lage ferskpresset appelsinjuice til Sofie. Så hun skreller og presser appelsiner som hun serverer Sofie mens hun gjør leksene. Lurer på hvordan vi skal klare oss uten Joy dersom dette mentalt legger listen for hvilken service omgivelsene skal gi til et barn som holder på med leksene.

Han reiser hun reiser og barnet er hjemme

2009-01-28T13:13:00.000-08:00

Jeg flyttet til Lagos for å tilbringe mer tid sammen med ektemann og yngste datter. Det fungerte ganske godt høsten 2008 men så langt i 2009 har det ikke vært en stor suksess. Olav har vært borte i 2 uker i Stavanger og er nå i Canada på kurs. Han kommer hjem lørdag - men det hjelper ikke så mye for da drar jeg! Til Stavanger for en uke. Og når så jeg kommer tilbake drar han igjen. Men så tror vi at alt skal ordne seg.

Sofie er den eneste av oss som har vært i Nigeria siden august 2008 - med juleferien i Sør Afrika som eneste avbrudd.

Sofie er svært opptatt for tiden. Hun har lyst på oransje belte i shotokan karate. Hun har skjønt at da må hun kunne de "kjedelige" kataene skikkelig. Selvstendig som hun er har hun kontaktet privatlærer og booket seg for privatleksjoner til de to kataene sitter som de skal. Så nå er hun igjen etter skolen hver dag i uken! Mandag - ordinær karatetrening, tirsdag privattime, onsdag turn, torsdag og fredag privattime. Jeg syntes selvsagt at hun skal få lov å prøve seg - og krysser fingrene for at 4 karatetimer i uken ikke skal bli for mye, at hun går lei. Så langt ser det ikke slik ut.

"Savner du pappa?" spør jeg. "Min pappa?" svarer hun. Nei det har hun ikke hatt tid til enda - han har da ikke vært borte så lenge vel? kanskje ikke? Det er mulig at tre uker hjemmefra er kort tid for små karatejenter som overnatter hos venniner eller har venner på overnatting hver helg og har travle skoleuker innimellom helgene.

Ellers får jeg et visst inntrykk av at karate har blitt en viktigere del av livet hennes ved at hun plutselig forlater pult og stol og øver på visse slag elller vendinger før hun setter seg ned igjen og fortsetter med leksene.

Franschhoek

2009-01-12T01:50:00.001-08:00

Vi kom frem til Franschhoek om ettermiddagen 26. desember. Sofie var lykkelig over å få sitt eget rom på hotellet med dobbelseng og nøkkel. I tillegg var svømmebassenget i Franschhoek varmere enn det hadde vært i Cape Town, så da ble humøret enda bedre.

Vi måtte selvsagt begynne med en tur til Hugenottmonumentet der Sofie straks poserte for bilde.

Da vi skulle ut å spise led vi valgets kvaler. Det var jo sååå mange restauranter at det var vanskelig å velge. 8 av Sør Afrikas topp 10 restauranter befinner seg i Franschhoek ble vi fortalt. Og det kan da sikkert stemme. Vi endte opp på en tilfeldig valgt restaurant og fikk ett godt måltid der. En form for grillet, lettsyltet griseknoke? Med god hvitvin til. Sofie slo seg løs med en Pizza. Hun hadde tydeligvis brukt opp calamari kvoten sin.

Dagen etter hadde vi planlagt å dra til en vingård som hadde ørretoppdrett og sykkelmuligheter. Den var da lagt ned siden guidebokan var skrevet og vi måtte da finne en liten back-up plan. Olav spurte hotellet hva de anbefalte - og dermed endte vi opp på Donne Dieu - vinsmaking og lunch.

Bildet av Olav med hatt og glass er tatt av Sofie.

Restauranten må ha en av de vakreste utsiktene over Franshhoek dalen. Vi fikk bord like ved vinduet. Sofie ville ha stolen med ryggen mot vinduet, så tok hun en rask kikk på utsikten og satt seg til å spille Nintendo DS til maten kom.

Castle of Good Hope

2009-01-12T01:27:00.000-08:00

Før vi dro til Franschooek 2. juledag var vi innom borgen eller slottet i Cape Town - Castle of Good Hope. Det var ikke noe særlig sett fra utsiden, men den var både større og finere inni. Det første som møtte oss var en litt fiendtlig dør. Den var laget i tre riktignok, men med massevis av pigger som vendte i mot oss. Det så selvsagt litt imponerende ut - men jeg tviler på om det bidrar til å holde fiender på avstand.

Da vi hadde betalt og kommet oss inn gikk vi rundt og så på bygninger, møbler og leste litt om historien derfra. Dette syntes Sofie var skikkelig kjedelig. Hun ville heller ta bilder av gjess på plenen og telle antall gåsunger og løpe litt i trappene. Men hun ble litt imponert da vi kom til et spisebord med 104 stoler rundt. De ble selvsagt kontrolltelt to ganger - siden det ikke var akkurat 100. Vi så på mange av de første kartene over området hvordan byen hadde flyttet seg utover, og lagunen var fyllt ganske mye i frem til 30-40 tallet.

Da vi hadde sett litt inni slottet var det på tide å etterkomme Sofie sitt ønske om å klatre opp på toppen og se utove byen. Det var flere veier opp og mange trapper vi kunne løpe i. Det var selvsagt verdt turen opp, vi fikk sett rådhuset og taffelfjellet og resten av bygryten.

1.juledag

2008-12-25T07:24:00.000-08:00

I dag tok vi det med ro på hotellet om formiddagen. Litt sein frokost, før Olav gikk i solseng og passet Sofie mens jeg gikk en lang tur. Klokken 12 kom taxisjåføren vi avtalte henting med. Presis og pålitelig. Han kjørte oss til Camps Bay der det ble lunch på "the Cod Father". Herlig sted. Anbefales.

Vi tok en tur langs stranden og nøt det fine været. Sofie lekte i vannkanten. Det var kaldt i vannet så nesten alle var på stranden, bare en håndfull mennesker i vannet. Vi gikk fra Camps bay til Clifton beach number 1 der sjåføren plukket oss opp. Så bar det avsted til Signal Hill der vi fikk nyte utsikten og den friske lufta. Bra avslutning på oppholdet i Cape Town.

Handling og Taffelberget

2008-12-24T08:50:00.000-08:00

I dag er det juleaften. Siden vi dro fra Lagos den 21. var vi enige om å tyvstarte på julen og åpne gavene før vi dro. Og så skulle Olav og Sofie sammen kjøpe en gave til meg, jeg og Olav en til Sofie, og Sofie og jeg en til Olav. Formiddagen i dag gikk med til dette. Da Olav og Sofie møtte meg på det store handlesenteret hadde de en stor gave med og Sofie maste på at den måtte åpnes før kvelden. Ja allerhelst med en gang! Til slutt gav vi etter og jeg pakket ut en blå ryggsekk med picnik teppe, fire glass, tallerkner, kjølepose til flaske etc. Så måtte Olav en tur ned til kjøkkenet og bestille Sør Afrikansk picnik til tre som vi pakket om og hadde i sekken før vi dro til Taffelberget. Siden klokken var blitt over to slapp vi den store køen og kom med andre vogn til toppen.

Vi hadde jo vært der før, og vi har selv erfart hvor omskiftende været kan være der, men likevel. Sol da vi dro opp, og overskyet og vind da vi var fremme 10 minutter senere. Men unge Sofie insisterte på picnic. Så vi gikk til vi fant oss en krok og satte oss i ly av muren. Der frøs vi oss gjennom skinke, salami, pastrami, ost, frukt, kjeks og noen lokale piroger/vårruller. SÅ gikk vi på tur. Sofie hoppet og, spratt forann oss på stien. Av og på med sekk og jakke - for været endret seg hele tiden. Olav syntes det var kaldt. Sofie ville gå på langh¨tur. Og vi var på jakt etter "dassier", elefantens nærmeste slekting på 4 kg.... men de så vi ikke. Det var antakeligvis ikke varmt nok i dag.

Etter taffelberget hadde vi arrangert med Clay - taxi sjåføren at han skulle hente oss og ta oss til hotellet. Han kom til avtalt tid - så vi avtalte at han skulle kjøre oss i morgen når vi skal til Casmps Bay.

Julemiddagen spiste vi på Hildebrand - en italiensk restaurant langs vannkanten . Flott servering, lekker tilberedt mat.

Dag 2 i Cape Town

2008-12-23T09:01:00.000-08:00

I dag ble vi hentet på hotellet av Mike - vår sjåfør for dagen. Vi begynte dagen i Kirstenbosch botaniske hage og fortsatte så nedover mot Simonstown.

I Kirstenbosch besøkte vi urtehagen, eller duft hagen og deretter området for spesielt nyttige planter. Hovedsaklig lokale korn og matplanter og medisinske planter.

Sofie var flere ganger i dammen med statue av den kloløse oteren, men vi så ingen levende eksemplarer av arten. Derimot var det mye fugl i parken. Det var en stor hage og vi hadde avalt å møte Mike etter en og en halv time. Så vi prioriterte noen få deler av parken. Sofie og jeg kjøpte litt frø med - og valgte planter vi håper klarer seg på Våland. Vi tok med en pose frø med papegøyeplante eller Crane flower.

Etter Kirstenbosch dro vi til Simonstown der vi hadde en god lunch på Bertha's før vi tok turen innom Scratch Patch der Sofie tilbrakte lang tid på jakt etter fine stein. Etter Simonstown kjørte vi langs kysten og tok neste stopp i Kalk Bay der det ble kaffe og tur i bokhandelen før vi gikk langs jernbanen som skilte veien fra stranden.

Første dag i Cape Town

2008-12-22T11:56:00.000-08:00

Så har ferien begynt. Etter reisen med ulike søvntider på ulike familiemedlemmer ankom vi hotel Commodore i Cape Town. Da var Olav trøtt (etter å ha hatt Sofie sovende på seg fra Johannesburgh til Cape Town) og trengte en strekk på sengen.

Både Sofie og jeg hadde sovet i to timer på flyet og ville ut å strekke på beina. Vi gikk til Two Oceans Aquarium og kikket på fisk. Kjekkest av alt var selvsagt "Finding Nemo" fiskene. Jeg fikk ganske god trening i å holde kameraet i ro med lang eksponering for å unngå blits mot glass. Av og til gikk det greit, mens andre ganger var det for mye bevegelser i fiskene (særlig stimfisk!). Men Sofie fikk jeg da tatt på oppfordring.

Jeg hadde ikke vært der før og syntes det var ganske bra med informasjon om fiskene. Sofie stortrivdes og holdt koken.

Forlate Lagos

2008-12-22T11:39:00.000-08:00

Vi dro fra Banana Island i går klokken 17.00. Vi ble hentet hjemme av en av sjåførene og kjørt med eskorte til flyplassen. Trafikken fløt bra og vi kom raskt frem. På flyplassen gikk vel både Olav og jeg etter gammel vane i retning KLM og Lufthansa - før vi kom på at det var jo South Africa Airlines vi skulle dra med -så da var det bare å snu å gå i motsatt retning og inn i rett kø. Vel inne i køen kom tilbudene om køfiksing (fikse oss raskere ut av køen) noe vi sa nei til. Så etter ha ventet og ventet og ventet i kø fikk vi veiet bagasjen, sjekket passene, sjekket bagasjen for antikviteter (klart at antikviteter er noe å ha med på feire!) sjekket inn bagasjen, kommet oss gjennom sikkerhetskontrollen og til gaten.

Vi fikk beskjed at boarding var kl. 20.00 fra gate E61. Så litt etter 20.00 var vi på gate 61 sammen med ganske mange andre som skulle til Johannesburg. Men det var rart at ingen fra flyselskapet var ved gaten - var det en del som syntes. Vi sjekket den elektroniske tavlen med avganger og der var det ingen tidspunkt oppgitt, og ingen gate nummer oppgitt - bare stedene flyene slkulle til. Utrolig nyttig når en lurer på om gaten er endret å bare få opp en liste over stedxer en potensielt kan dra til den kvelden. Johannesburg var en av stedene. Flere passasjer prøvde å få fatt i informasjon. KLM sine ansatte kunne bidra med at flyet til Johannesburg vanligvis lettet før dem - så kanskje de hadde byttet gate og lettet alt?

Men nei - etter å ha lett på flyplassen etter en representant fra South Africa Airlines kunne Olav fortelle at de var to timer forsinket fra Lagos. Og gaten var endret (uten at informasjon ble gitt til passasjerene, de fant det ut da det plutselig kom mange som skulle til Istabul og gikk inn og fullte "vår" gate). Flyet som skulle gå 22.00 forlot Lagos litt etter midnatt.

Boarding var ett kapittel for seg selv. Da representantene fra flyselskapet kom til gate 51, ba de om at de som trengte assistanse og de som reiste med barn skulle komme frem. Da stillte alle sterke kvinner og menn uten barn seg opp i en mur forann gaten slik at de som trengte assistanse måtte ha assistanse for å komme seg gjennom muren av businessmenn og andre frustrerte reisende. Akkurat da var jeg glad for å ha en mann på over 1.90 som kunne ta Sofie i hånden og tusle frem mot innsjekk.

Siden flyet var så forsinket ut fra Lagos rakk vi selvsagt ikke flyet videre til Cape Town. Men i Sør Afrika fungerer ting ganske mye bedre enn i Nigeria - og vi fikk informasjon og hjelp til å komme med første mulige fly til Cape Town.

Jul i Lagos

2008-12-18T02:26:00.000-08:00

Så er julehøytiden her. Det begynte tidlig med masse pynting i november. Røde og grønne bannere og sløyfer foran skoler, kontorbygninger og handelssentre. I en del av rundkjøringene er det satt opp juletrær, engler og stjerner. Vårt eget kontorbygg har også blitt pyntet i god tid før jul for å skape litt julestemning. Det er juletre innendørs med kuler og lys, bannere snurret rundt steinsøylene med lyskjeder som lyser i mørket. (De lyser når det er lyst også - men da viser det liksom ikke så mye)

Julenissen har ved hjelp av en Coca Cola kampanje fremstått som Afro Santa i år. Den likner mye på den vanlige nissen bare at huden er svart og klærne litt mindre varme. Det er en kant rundt med tradisjonelle nigerianske motiv i stedet for den hvite pelskanten. Sofie var litt tvilende i begynnelsen, men har nå kommet til at siden det bor så mange mennesker i Afrika som det gjør, trengs det en egen nisse for å håndtere dem. Og at det kanskje finnes en egen nisse med ansvar for Kina?

Ellers var vi på jakt etter litt loka julepynt, og lykkes i å finne noen små menn og damer i tradisjonelle klær til å henge på treet. Resten av julepynten er som i USA, England og Norge. Glasskuler produsert i Kina etc. På Goodies på Victoria Island hadde de en plakat i underetasjen som fortalte at de hadde fått fatt i julepynt fra Ikea og at dette ble solgt i annen etasje. DA måtte vi opp å se. Og der var Ikea julynten fremhevet som toppen av butikkens utvalgt med priser over det dobbelte av hva de koster i Norge. Enten må importavgiften på julepynt være svært høyt, eller så har merket Ikea en ekstra verdi her. Vi endte opp med noen te-lys holdere og duftende te-lys så det skulle bli litt stemning i leiligheten.

Mysteriet med de forsvunnede godbitene!

2008-11-30T12:53:00.000-08:00

Klassen til Sofie har øvd på et lite skuespill "The mystery of the missing munchies" som skulle fremføres for de andre klassene på samme trinn, og foreldrene. Nervene stod i spenn onsdag morgen, og Sofie både gruet og gledet seg til den store dagen.

Vi hadde fått skriftlig invitasjon fra klassen, skriftlig påminnelse, og beskjed om å stille med en matrett som kunne deles med de andre barna. Det ble sendt med penger til kostyme - som skolen tok på seg å få laget (så utrolig herlig å få slippe det!) Sofie ville ha en taco-rett med seg.

Marte og jeg dro til skolen om morgenen og fikk se skuespillet. Vi satt lenge og bekymret oss om vi ville nå frem- da Lagos trafikken plutselig bestemte seg for å stå bom stille der vi var - i over 10 minutter før det våknet til liv igjen. Det er jo slikt som skjer her - og vi begynner å bli vant til det- men her var det spenning vi ikke trengte. Men vi rakk frem!

Klasserommet var bygget om - de hadde fått en scene med scene teppe, de hadde barnepublikum på stoler forann, et stort, flott oppdekket bord med plass til alle elevene i klassen, og bak der igjen seter til foreldrene. Det var rett og slett litt utrolig hva man får inn i et klasserom med litt godvilje.

Skuespillet gikk greit - det var bare to tilløp til alvorlig sceneskrekk - og da trakk læreren teppet forann og gikk gjennom replikken med eleven før teppet ble tatt til side igjen. Det aller fleste elevene levde seg inn i det og leverte varene med overbevisning og entusiasme. De var rett og slett kjempesøte hele gjengen. Etter skuespillet ble skuespillerne tiljublet og det ble tatt bilder av skuespillerne med lærer - og med rektor etc. Jeg har lagt inn bildet av en tydelig glad lærer med sine elever. Hun er rett og slett svært flink til å få frem det beste i elevene.

Etter at alle de andre elevene hadde forlatt klasserommet - og mange stoler var ryddet vekk, ble det fest for elevene i klasserommet. Det var kalkun, potetstapp, salater, cupcakes og cookies, indisk mat, vietnamesisk mat, kinesisk mat...det var svært mye mat... og det var jo relativt tett på frokost, men elevene spiste med god apetitt. Både Marte og jeg var forbauset.

Marte har dratt hjem igjen

2008-11-30T12:41:00.000-08:00

I dag var det siste dag vi hadde Marte på besøk. Hun fikk heldigvis en fin dag på stranden som siste minne fra Nigeria. Hun fikk til og med god hjelp til spansk muntlig, da Ana Maria også snakket spansk - og tok seg tid til å øve med Marte i dag.

Ellers fikk hun da handlet inn noen gaver til sine venner og venninner i et litt roligere og behageligere tempo enn da vi var på Lekki marked på fredag. Der følte vi oss nesten overfallt utenfor noen av butikkene. Selgerne var så ivrige på å tjene penger til jul at de dro oss i armene og prøvde å lokke oss inn i butikkene - og de tok et nei for å være pruting - ikke at vi faktisk ikke var interessert i duker.

På stranden kommer det en jevn strøm av smykkeselgere, selgere med tredyr, treskulpturer, væsker, klokker, solbriller, duker, klær, malerier, postkort, kniver og kurver, og andre pyntegjenstander. På bilder er det duker som selges.

Strandtur med erfaringer fra strandnotfiske

2008-11-28T01:20:00.000-08:00

Vi var en tur på stranden etter skoletid i går. Skolen sluttet tidlig, klokken 11.00 så vi dro fra havnen kl. 11:30. Sofie hadde med seg sine to venner, Ofer og Axi, Marte er på besøk og var med, og så Joy (sofie sin Nanny). Etter lunch på stranden, lek og avslapping, tur langs stranden ble det veldig spennende med de lokale fiske teknikkene. De drar ut fra stranden til havet med not og garn. I hver ende er det flere hundre meter med tau som ros til lands og så begynner de å trekke garnet. To lag står på stranden flere hundre meter fra hverandre og trekker i tauet. Marte, Joy, Sofie, Axi og Ofer hjalp det ene laget mens jeg tok bilder...... Det var en ganske langtekkelig og tung periode med tautrekking. Noten og garnet var mange hundre meter fra stranden og de trakk det inn centimeter for centimeter. Da garnendene var synlige hadde lagene jobbet seg så nær hverandre at de slo seg sammen.

Fangsten var små sardiner, sild, noen små runde fisk ingen viste navne på men som smakte godt røykt, baracuda og makrell. Samt en enkel svær fisk.
Mens memmene med hjelp av Marte, Joy, og to lokale damer dro garnet - var det bare kvinner som plukket fangsten ut av garnet mens mennene holdt i nettet.

Marte var så sterk at en av de lokale fiskrene gjerne ville gifte seg med henne. Han hadde ikke penger, men fortalte meg at han hadde andel i noten. Jeg måtte bare fortelle at i Norge velger jentene selv hvem de gifter seg med. Han var da borte og spurte Marte - men hun tøyset det bare bort. Hun virket ikke så fristet.

Landsbybarna

2008-11-18T10:16:00.000-08:00

Da Sofie og meg var i strandkanten og tok noen bilder for å ha å velge i til julekort - kom tre smågutter gående. Da blir forskjellene slående. For dem er nok Sofie en heldig prinsesse som ikke trenger å jobbe, som har svømmebsseng på stranden - et basseng de ikke har tilgang til. Hun har baller, og leker - og slipper å dele det med uttallige andre barn.

Når vi blir gjengangere på stranden slik vi nå blir, begynner vi langsomt å bli kjent med landsbyboerne også. Fatima er datteren til høvdingen, og kommer hver søndag sammen med andre kvinner og barn for å tjene noen penger på å bære kjølebager og strandvesker fra strandhytta til båten. Siden Sofie ga datteren til fatimajuice og aprikoser en gang den lille jenta var syk - spør Fatima etter Sofie hvis hun ikke er med på stranden. Her er Fatima med datteren og Sofie.

I landsbyen kryr det av unger. De går på en lokal skole der de lærer litt engelsk og litt matematikk. På mange måter er det jo et paradis for dem å vokse opp i, kokosnøtter, mango, Cashava, fisk fra sjøen - men samtidig ser man lett at det ikke er lett for landsbyen og skaffe klær til alle barna - så det er litt ymse hvordan de er kledd og skodd. Men de fleste virker glade, de smiler, de løper i mot oss. Flere av barna kan Sofie sitt navn nå - og de roper etter henne. En del av småjentene synes det er stas å få leie Sofie fra strandhuset og ned til bryggen. På bildet ser vi den lille jenta som vågde seg bort til Sofie og rakte ut en liten hånd for å bli leiet ned til kaien.

Når alle Expatene forlater stranden for å gå til brygga er alle barna beredt - brygga er det store samlingsstedet søndag ettermiddag. Der vanker det nemlig en godbit til hver unge når vi drar. Her er gjengen fra søndag.

Det er ikke så ofte jeg tar kameraet med meg på stranden, men søndag gjorde jeg det - på jakt etter julekortmotiv. Da disse tre guttene så kameraet begynte de å posere og ta frem alt de hadde av sjarm. Særlig han i Liverpool t-skjorten skrudde sjarmen på fullt.

Barna i landsbyen må tidlig ta ansvar - og vi ser mange barn som bærer småsøsken på armen eller surret fast på ryggen. Storesøsteren på bildet var tydeligvis vant med jobben - men hun var også yngre enn Sofie (i allefall mye lavere).

Surfing?

2008-11-16T10:39:00.000-08:00

Vi var invitert med Marike og Albrecht, Uli og Axi på stranden Lagos Yacht club disponerer. Fra Yacht klubben var det bare 5 - 10 minutter med båt til stranden - noe Sofie satte stor pris på. Vel fremme fant vi et koselig sted der vi dekket bodr, og guttene kastet av seg det meste av klær og forsvant ut i vannet. Sofie brukte en time på å mote seg opp og fjerne sko og sokker - men da hun først hadde kommet over fargen på vannet (brunt), og det ble så varmt at en dukkert frsitet - var hun i vannet hun også. Og der ble hun. Uli og Axi hadde et surfebrett de lekte med, og det gikk ikke så lang tid før Sofie svømte ut og prøvde å klatre opp. etter en stund fikk hun dreisen på det.

Skolen samler inn penger

2008-11-16T10:25:00.000-08:00

Den Amerikanske Skolen i Lagos er stor, med mange aktiviteter utover de rent akademiske. Dette koster selvsagt penger - og det er en del aktiviteter i løpet av året for å skaffe de nødvendige ekstra inntektene. "Carnival" om høsten er en av årets begivenheter. Flere uker i forveien ble det sendt ut varsel om kjøp av armbånd for adgang til aktivitetene. Vi sendte med Sofie penger - og et par dager før arrangementet mottok vi en konvolutt med tre papirarmbånd som fungerte som adgangsbevis. Mye likt det som benyttes på rockekonserter hjemme.

Skolen var i løpet av få dager totalt omskapt. Det var ballonger og fargerike bånd til pynt, det var salgsboder der vi kunne kjøpe snop, sushi, sukkerspinn, vann, juice, brus, kaffe, kaker, hot dog etc. Det var aktiviteter for barne - langt utover det vi er vant med på 17 mai hjemme. Hoppeslott, hive våte svamper på lærerne, fange et eple i en stamp med vann, hive stein i glass, slippe krone i vann og treffe et lite glass på bunnen, kaste ball gjennom lite hull, sparke ball gjennom større hull og mange mange flere aktiviteter. På hver aktivitet fikk barna en papirbillett. På slutten kunne de veksle inn papribillettene i premier - alt etter hvor mange billetter de hadde skaffet seg.

Sofie og Axi møttes på arrangementet og hang sammen resten av ettermiddagen. Etterpå var han med hjem på overnattingsbesøk.

Møbler - litt fremgang

2008-10-28T03:13:00.000-07:00

i Nigeria er det importforbud på møbler. Dette kan man forstå med et internt marked på 148 millioner mennesker. Men enda bedre forstår man det når en har prøvd å handle møbler. Hadde de hatt en hvilken som helst av møbelkjedene i stavanger her - hadde de slått ut alle konkurentene her nede( bortsett fra prisen da) i og med at de har møbler klar til levering. Her kommer de hjem til deg og måler opp og lover å levere om to uker. Dette skjer selvsagt ikke. Men vi har fått noen leveranser på plass nå. Sofie har fått et nydelig skrivebord i mørkt tre, bygget for henne, med tre skuffer og akkurat passe stor skriveflate. Nydelig arbeid. Hun har også fått en hylle til shampo, tannkost og strikk på badet sitt. Igjen - nydelig håndtverk.

SÅ har vi fått en hylle til oppbevaring av kofferter. Den står da 90 grader på den veggen den skulle stå ved - og er for å si det mildt - tungvint å bruke. Men ser håndtverksmessig ut til å være bra.

Møbler på verandaen mangler enda - og det samme gjør hyller til vårt bad. Vi får se hvor mange "to-ukere" det går til de kommer.

Fiskegarn

2008-10-28T02:19:00.000-07:00

I Nigeria og en del andre afrikanske land har de et spesielt type fiskegarn som de kaster ut i vannet over stimer av småfisk. Garnet er sirkelformet med blylodd nederst og når det trekkes opp danner det en "pose" som holder fisken.

Fra verandaen vår kan vi jevnlig se små båter med 1 - 3 mann ombord ute i lagunen og fiske. Men, når jeg har løpt etter kameraet - har det selvsagt dugget på linsen, og tålmodigheten min gjør at det ikke har blitt noen bra bilder av fiske enda. Men her er ett fra nettet som illustrerer typen.

Og hvorfor skriver jeg plutselig om fiskegarn? Jeg er vokst opp delvis på bondelandet i Danmark, og delvis på vestlandet, et lite steinkast fra sjøen. Så fiske - var en av barndommens store gleder - og en bra fritidsaktivitet selv i dag. Her får jeg ikke lov å kontakte lokale fiskere og be om en fisketur, det regnes for risikabelt - så da får jeg la være. (Men jeg har veldig lyst).

Men i allefall - jeg har prøvd å skaffe et slikt garn til min far, som også liker å fiske. Men hverken på markeder eller butikker har jeg fått napp. Så spurte jeg Big John, en lokal h;vding her, og han klarte å fikse dette.

Produksjonsmåten viser litt om økonomisk utvikling og tidshorisont. Først skulle han snakke med en som laget garn og få pris. Det ble gjort - og grundig rapportert tilbake. Så meldte han at materiell til garnet var kjøpt inn, så han trengte penger til bly. Alternativt var stein nederst på garnet, men bly var best. Forhåndsbetaling av "bly penger". Og nå - forrige søndag - var garnet klart. Vi fikk demonstrert kasteteknikken, og garnet landet i en fin sirkel i sanden på stranden.

Og jeg har enda en julegave klar.

Nigeriansk kulturdag på skolen

2008-10-10T13:19:00.000-07:00

I dag var det Nigeriansk kulturdag på Sofie sin skole. Internett var nede på jobben i går, så jeg hadde ganske mye å gjøre, men begynte dagen på skolen hennes. Det var først og fremst en fargerik opplevelse. Alle barne (neste alle barne) var i Nigerianske klær i stedet for skole uniformen. På bildet er klasse 2 N, klassen til Sofie.

Joy, Sofie sin nanny, hadde sydd klær til Sofie da hun ikke var helt fornøyd med de nigerianske klærne hun hadde.

På skolen var det forestilling, utstilling, marked og matsmaking. Vi fikk se Haussa folk ri hestene sine og opptre med sitt tradisjonelle hesterytter program på skolens fotball bane. Jeg hørte at fotball treneren ikke var så begeistret - de skal spille kamp på onsdag og hestene trødde ikke akkurat forsiktig på gresset.

Når det er fest, eller høytideligheter klær de Nigerianske damene seg opp og bruker blant annet noen ganske store tørklær som de binder sammen til hatter eller hodeplagg. Det var mange slike hodeplagg å se på skolen i dag, og mange hvite damer med nigeriasnke tørklær.

Tennisbanene var omgjort til marked der Nigeriansk håndtverk ble solgt. Jeg har en stund vært på jakt etter den siste finishen til noen av julegavene, og det fant jeg i dag - hurra! Ellers var det en ar

tig opplevelse at rektor hadde instruert selgerne i å være like tøffe forhandlere overfor barna som de var på vanlige markeder. Der begynner de gjerne med 3 ganger den prisen de ender opp med å selge det for. Barna hadde så fått opplæring i pruting og ble sendt avgårde med sine egne penger som foreldrene hadde fått beskjed om å gi til barna. Av og til koster jo lærdommen litt. Sofie gjorde det bra på pruting. Hun har jo vært med erfarne shoppere og handlet på stranden før, så hun fikk kjøpt seg litt smykker og en utskåret frosk.

Da vi kom til skolen om morgenen satt det en flokk kvinner og spilte musikk på instrumenter laget av ulike tørkede grønnsaker. De fleste med et slags rasle instrument, med to trommeslagere. Den ene hadde et gigantisk gresskar tørket, toppen kappet av og snudd opp ned. Det satt hun og slo på. Den andre hadde fyllt det tørkede gresskaret med vann og hadde et helt, mindre gresskar flytende opp i vannet, og drev og slo på det. Dempet og rytmisk. Kanskje noe for trommisene på Våland
å øve seg på, så kan de ta frem skarptrommen når det gjelder?

Nærområdet

2008-10-08T00:44:00.000-07:00

Nå har jeg fått en del spørsmål om hvor vi bor, og folk finner oss ikke på kartet etc. Og det er dårlig med kart over området. Vi finner bare kvasi kartet på Google, satelittbilde med noen veier som nesten treffer der de går i virkeligheten. Ellers er det et papirkart som de Amerikanske damene i Lagos har fått laget. Men dette satelitt bildet er godt nok til å vise hvor vi er i verden. Nederst på kartet er kystlinjen. Der alle de blå ballongene er finner vi Victoria Island som er finanssentert her, der finner vi handlesteder og Sofie sin skole. Der den blå ballongen med A på er finner vi øya Ikoyi - der det nigeriasnke statsoljeselskapet holder til og der Statoil har kontoret sitt. Fra Ikoyi er det bygget en kunnstig øy som har fått navnet Banana Island. På den vestre siden bor vi. Med utsikt utover lagunen, og utsikt inn til fastlandsdelen av Lagos.

Nabolaget består av fine blokker, leilighetskomplekser og kirker. Det er bygget ut en stor flott påkostet kirke på Banana, men vi har også funnet en kirke av den mer rimelige typen. Det er plast presenning og plaststoler. En søndag formidag da vi var ute å gikk tur, var det ganske livlig der. Helt andre rytmer enn jeg kan huske fra de gangene jeg har vært inne i kirker. Og det var godt besøkt. Blokkene i bakgrunnen er der vi bor.

En annen kirke jeg har sansen for er en vi kjører forbi hver gang vi skal handle eller inn til skolen til Sofie. den ligger i en av de virkelig travle rundkjøringene, og har bare et så fantastisk navn. For meg summerer navnet opp hele trosretningen den representerer. dersom du ikke kan lese navnet er det "Church of the Assumption".

Området på fremsiden av blokken vår mot lagunen har svømmebasseng og fint opparbeidede små hageflekker. Det er kjekt å se forskjellen på plantene her og hjemme, på hvor lett ting gror her med fuktighet ogg varme i stedet for fuktighet og kulde som vi er mer vant med.

Fra verandaen vår ser vi de lokale fiskerne med sine små båter ute på jakt etter dagens fangst. Om morgenen ca kvart på syv når vi skal avgårde på skole og jobb, hender det jeg lurer på om jeg ikke burde vært ute på lagunen og fisket i stedet. Det ser så idyllisk og koselig ut. Men med det antall båter som er der ute kan det jo ikke være allverden av fisk å fange, og mange av fangsredskapene er rimelig primitive og hullete. Så da er det nok bedre for alle at jeg sitter på kontoret og jobber og kjøper fisk fra fiskerne, og ikke minst de store rekene de tar opp.I tillegg til de små fiskebåtene ser vi større båter ute i Lagunen som henter opp sand som de kjører til land og selger.

Vi overnatter på stranden

2008-10-01T10:21:00.001-07:00

Det var planlagt skolefri fra 1. til 3. oktober. Regjeringen erklærte plutselig at det var 29.9 - 1.10 som skulle være offentlige fridager. Dermed ble skolefri en hel uke.Og med en uke fri for Sofie og tre dager for oss måtte vi finne på noe - noen opplevelser må man da få med seg når man har en hel uke fri fra skolen. Både Olav og jeg måtte innom jobben mandag, Norge holder ikke fri, men jeg lovet Sofie å ta fri tirsdag og onsdag.

Så Sofie og jeg pratet litt om hva som kunne være spennende (og litt om hva som er realistisk å få til på kort varsel - dvs ikke Egypt og pyramidene, ikke Euro Disney) å gjøre på fridagene. Vi ble enige om å spørre om å få lov til å overnatte ute i Statoil sin strandhytte.

Så sammen med 4 andre dro vi utover tirsdag, til bading, grilling, bølgeskvulp og sol. Sofie var bortom sine nye godt voksne venner Lise og Knut og herjet med Knut i bassenget deres. Jeg tror hun betrakter ham som en reservebestefar. Han er så flink å leke og herje at man ikke kan tro det altså.

Lise og Knut har sin egen strandhytte bare ett par hundre meter vekke fra Statoil sin, og Lise kom innom og inviterte Sofie bortom. Det var barn på besøk Sofie kunne leke med, men jeg tror Sofie stort sett lekte med Knut.

Det har vært helt herlig temperatur på stranden denne gangen - ikke for varmt, passe med vind og passe veksling mellom skyer og sol.

Det var en nydelig kveld, og vi lå i andre etasje under moskitonettene våre og kunne se på stjernene og høre på bølgeskvulpet. Det ble helt svart, men ute på havet lyste det godt opp fra båter som lå i kø for å komme inn til havnen. På rekke og rad med full belysning ombord. Sofie syntes det var litt skummelt med bølgene så tett på sengen, så hun måtte under moskitonettet mitt, og Olav måtte ta hennes plass.

Jeg våknet midt på nattene av torden og regn. Da raste alle tenkene rundt i hodet på meg, holder taket tett? Det er jo bare noen palmeblader? Svar, ja da. Det eneste stedet det lakk litt var der vi hadde satt fra oss kameravesken med videokamera i. Heldigvis var det en kraftig veske og det var bare litt fuktighet der i morges så Olav fikk satt alt frem til tørk.
Ellers fikk vi bevis på at hundene der også er redde når det tordner. I løpet av natten hadde tre unge hunder funnet trygghet i å snike seg inn til oss og legge seg i nærheten av madrassene våre.

Lekki Conservation Centre

2008-09-29T02:06:00.000-07:00

Vi bor i den tropiske regnskogen, men det viser jo ikke når det meste rundt oss er hus og veier. I går dro vi ut til Lekki Conservation centre der en liten bit av den lokale flora og fauna er bevart. Vi så på mangrovetrær, på kveletrær(Trær som livnærte seg ved å kvele andre trær)"Strangler fig". Kveler fiken trærne var litt fascinerende. Når fugler eller aper spiser frukten fra treet kommer frø ut med avføringen og havner høyt oppe på en gren i treet.Der spirer det etter en stund og utviklet røtter som søker nedover mot bakken. Derfra vokser de seg større og tilslutt vokser det rundt treet til det treet som stod der i utgangspunktet er dødt og "kvelerfikenen" har overtatt. Kamp på liv og død om sollyset.

Sofie var svært fascinert av firfisler, øgler og gekkoer av ulik slag. Hun stoppet ved hver eneste vi kom over. Det hjalp ikke at vi har de fleste hjemme på Banana Island - de var like spennende for det.

Vi hørte en del aper, men de holdt seg på avstand. Bortsett fra ett sted der vi fikk sett mange. Den ene var opptatt av Sofie (ikke så stor og skummel som oss?) og de hadde god kontakt til hun tok frem kameraet. Da stakk den. Vi fikk da tatt noen bilder, men ikke mange og ikke spesielt gode. Da vi stoppet for å se på tre apeunger som holdt til i et tre, ble det liv. Apemor gjemte seg og laget lyder å prøvde å få oss til å fokusere på henne. Selv om vi visste dette - måtte vi bare se om vi klarte å se hvor hun var. Men det klarte vi ikke. Og da for ungene og gjemte seg. Så det trikset virker selv om man har sett det på naturprogrammer og prøver å ignorere hele moren.

Lekki Conservation Centre hadde godt utbygd gangvei løftet over bakken så en kunne gå trygt over sumpen. Men halve stien var oversvømmet - så vi må tilbake en gang etter regntiden er over å få se på den andre halvparten av området.

Lørdagsfotball

2008-09-28T11:24:00.000-07:00

På den amerikanske skolen i Lagos har de et godt apparat for fritidsaktiviteter - knyttet til skolen. Sofie valgte å bli med på lørdagsfotball.
Lørdagsfotball er kamper der elevene ved skolen deles inn i lag, det lages seriegrupper, og de spiller kamper mot hverandre. Alle barna som vil være med får være med. Det arrangeres en "try out" med henblikk på å lage noenlunde jevne lag. De flinkeste og dårligste spillerne fordeles utover ligaens lag, sammen med alle de middelsflinke.

Sofie spiller på Brasil. I ligaen har de Paraguay, Canada og Argentina. Jeg har meldt meg som assistent til treneren, og i de lave divisjonen får trener og assistent løpe ut på banen til spillerne og hjelpe dem med strategi og pushe dem i riktig retning.

Ellers er det en del skolisser å knytte i løpet av kampen, både for egne småspillere og motstandernes. Sist kamp hadde en av guttene mine åpne lisser - så jeg satte meg på huk og knyttet. Plutselig stod det to blåkledde spillere fra Paraguay med hver sin sko som også skulle knyttes.

Det å få seg møbler

2008-09-27T09:00:00.001-07:00

Vi bor i en leilighet selskapet leier og møblerer. Det er selvsagt en del ting en savner, og vi tok dette opp da vi kom i august. Hyller på badet til håndklær og shampo, hyller i kottet slik at en kan sette fra seg ting og litt møbler på verandaen. Jo, da, dette skulle fikses. Vi ble satt i kontakt med en dame fra en møbelbutikk som selskapet har avtale med. Hun kom og målte opp og tegnet og mente at om 2 uker da skulle vi få hyller. Dette er seks uker siden. I går gikk jeg så en ny runde innom de på jobben som driver og anskaffer ting. Damen ble ringt opp - og om to uker kan hun levere. Det virket som anskaffelsesfolkene syntes det var helt ok melding å få. Jeg måtte skynde meg å spørre hvordan vi kunne tro at to uker var to uker denne gangen når to uker så langt hadde vært 6 uker. Da ble jeg fortalt at slike spørsmål måtte jeg da ikke stille. Hvis damen sa to uker så mente hun to uker eller når hun fikk det gjort.

Jeg regner med at ca en måned før vi reiser hjem om ett år- så kommer både pult, hyller og hagemøbler.

En tur på stranden

2008-09-08T03:08:00.000-07:00

I går var vi en tur på stranden, sammen med en del andre fra selskapet. Sofie var i utgangspunktet skeptisk til å tilbringe hele dagen der, men det virket på meg som om hun storkoste seg. Hun fikk handlet en stor elefant som nå står til pynt i stuen. Det var det viktigste som hadde skjedd i går syntes hun.

Det er en del kjøpsmuligheter på stranden her. Duker, skjørt, malerier, klokker og solbriller, beduinsverd og kniver, esker, smykker og belter. Jeg endte opp med en stor bordduk med hus og trær som Sofie og syntes minte om Dr. Seuss sine barnetegninger. Fine farger og godt håndarbeid. Den måtte rett på bordet da vi kom hjem så Sofie kunne spise kvelds på den.

Ellers har vi litt å lære når det gjelder strandtur.
Vi trenger å handle inn:
- plasttallerkner
- plastkopper

og må klare å huske:
- pølser
- kaffe.

Takket være Randi som nå har lang stranderfaring herfra fikk jeg både kaffe (tenker med skrekk på en dag uten), og fikk låne tallerkner.

Sofie var jo på stranden uten noen pappa til å ta seg ned i bølgene - men heldigvis var det mannlige kollegaer som gadd å herje litt med henne. Det var hun veldig fornøyd med. Vi besøkte også ett norskt par som hadde kjøpt seg hytte i nærheten, og der fikk hun herje litt i svømmebassenget deres. Det tror jeg reddet mye av dagen. Og så koselig å møte folk som har vært her en stund.

Flyttelasset er mottatt.

2008-09-03T02:09:00.000-07:00

Så er endelig flyttelasset vårt ankommet. Til stor glede for Sofie som hadde savnet lego og playstation. Flyttemannskapet her var høflige, store og sterke. De bar kassene inn i leiligheten, talte dem opp og hadde svære mengder med papir jeg skulle signere. Så pakket de ut for meg, og fjernet pappen. Så langt, alt vel og bra.

Jeg skulle rigge opp datamaskinen. Det var bare et utrolig syn. Kabler, mus, web kamera, trådløs internett var bare rotet sammen i en stor vase. (dette var gjort i Stavanger av flytteselskapet vår arbeidsgiver benytter) ikke av de lokale her nede. De virket like sjokkert da de pakket ut som jeg var.

Den store LCD skjermen var pakket inn i to tynne lag med bobleplast og sendt som flyfrakt. Da den ble pakket ut vardet selvsagt brudd i skjermen. og hvordan får jeg fatt i tilsvarende skjerm her? Hmmm. Var det så gale å anta at et såkallt profesjonelt flyttebyrå ville finne en egnet kasse, sette skjermen i og fylle opp med isoporchips eller noe? Jeg har da hørt om andre som har opplevd det.

Printeren var sendt avgårde med blekkpatronene i. Her er det nok like mye min feil; tenk å anta at de som pakker ned elektronisk utstyr for et norsk flyttebyrå vet hva de gjør - ja jeg var nok for naiv. NESTEN alle vet at det er et annet lufttrykk i et fly. NESTEN alle vet at dette kan trykke blekket ut av kulepenner og printere etc når de sendes i vanlig bagasje. Så printeren ankom med alt blekket svømmende inne i printerhuset. (Hvis du lurer - så blir det en brun seigtflytende masse dersom det står to uker i tollen i Lagos i tillegg til flyturen.) På tross av alle forsøk på å rense dette er den nye trådløse printeren til Sofie nå erklært "død ved flyfrakt". Men vi kan klare oss uten printer, eller finne en her lokalt - så det er ikke så gale.

Det virkelige tragiske er da at strømkabelen til Playstation ikke var med da man pakket ned Playstation. Tenk å pakke ned en spillemaskin, så tar en bare boksen og håndkontrollerne og lar strømkabelen være igjen! Nei da - en playstation trenger sikkert ikke strøm i Nigeria. det er sikkert bare en bit som er til overs det der svarte tynne der på baksiden. Og kabler til å forbinde boksen til TV? Det trenger de sikkert heller ikke. Man skulle jo ikke anta at det er snakk om en svært avansert sak å pakke ned en playstation - jeg har da sett 7 åringer klare å få med seg alle delene når de skal til bestemor og bestefar - de forstår at boksen må kobles til både strømnett og TV.

Da dette ble rapportert til flyttebyrået opplevde jeg ingen form for ydmykhet eller innrømmelse av at dette var for dårlig fra deres side. Nei de sendte meg et skjema der jeg skal fylle ut verdien av det som er skadet og ødelagt. Det hjelper da vel ikke med penger her vel? Dette er tydeligvis noe ett eller annet forsikringsselskap skal betale for (noe jeg syntes er helt uhørt når det er ren inkompetanse og/eller giddeløshet fra flytteselskapets side. Men det er nok slik vi andre får høyere forsikringspremier. Dersom noen bare skal dure i vei
uten å koble inn hjernen - så klart at de ikke skal betale for det - nei la andre betale for det med sine premier.

Etter min mening bør flyttebyrået her kanskje bare gi en pengeerstatning for printeren. Det er OK det. Men de burde selv ta seg jobben med å anskaffe og få fraktet hit kabler til playstation og en flatskjerm tilsvarende den de har ødelagt ASAP. Og et tips der vil være å be dem kontakte et annet flyttebyrå - slik at de ikke selv ødelegger neste forsendelse.

Men som Sofie sa; "heldigvis pakket vi legoen selv mamma, så den har de ikke klart å ødelegge". Jeg hadde ikke hjerte til å si at Lego er konstruert slik at selv gorillaer kan hoppe og trampe og tygge på dem uten at de tar for mye skade - så Lego kan vi nok la dette flyttebyrået ta seg av ved en senere anledning, sammen med bøker, rulleskøyter, DVD'er og CD'er. de ødela da heldigvis ikke alt :-)

Internett

2008-09-03T02:02:00.000-07:00

Internett har vært ett kapitell for seg selv. Vi har nå vært uten forbindelse hjemme i leiligheten i to uker (med unntak av torsdag kveld og tre minutter mandag - man skal da ikke overdrive heller). Det er ikke fritt frem og la hvilken som helst Internett leverandør levere tilgang eller tjenester til leiligheten nei. De som eier leilighetene har da visst nok inngått avtale med en leverandør. Det virker jo ikke direkte smart når den leverandøren sitt bredbånd har en kapasitet som en 65kb modem når det virker - men mesteparten av tiden har vi ikke engang det.

Men vi har da strøm for det meste! Og vannet virker, både varmt og kaldt.

Påmelding til aktiviteter etter skoletid

2008-08-28T10:02:00.000-07:00

Denne uken var det påmelding av elevene til ulike aktiviteter de kan delta på etter skoletid. Utvalget var stort, Karate, teakwondo, fotball, sjakk, golf, turn, svømming (konkuranse svømming eller svømmeundervisning), gitar, håndarbeid, tegning, speider og mer, men det var plassbegrensninger på alle aktivitetene. Med mer enn 500 elever ved skolen, sier det seg selv at det var rift om plassene på de mest populære aktivitetene.

Jeg måtte skaffe meg adgangskort til skolen, så jeg hadde møtt tidlig opp (etter råd fra sjåføren!). Det var flaks. Påmeldingen skulle starte 14.25
. Da jeg hadde tatt foto til adgangskortet og kom ut var kl. 13.30 og jeg var vel ca nr. 15 i køen tenker jeg. Køen vokste fort. Det ble dytting. Folk stilte seg plutselig opp ved siden av andre de så vidt kjente lengre fremme i køen. Og en mor hadde plassert nannyen sin i køen, og like før dørene åpnet byttet hun plass med nannyen. det er for så vidt greit. Men at hun dro med seg mange andre inn og trykket seg inn fremme i køen syntes nå jeg er helt uhørt (ca 40 ende plass nå).

Jeg stod sammen med noen indiske damer, og da en av deres venner entret køen foran meg - ga de bskjed at hun måtte da se at det var en lang kø og at man ikke snek i køen i indisk kultur. Venninen hennes gikk da bak i køen.

Da dørene endelig gikk opp vi fikk komme inn og melde oss på, var lydnivået intenst. Dere vet slike høyfrekvente lyder enkelte amerikanske damer lager på film? Slike lyder var det mange av. I den støyen tok jeg meg frem til bordet for karate. Der stod det et par indiske damer, og alle var greie og høflige, skrev barna sine på i tur og orden og fikk signatur av coachen.

Jeg fant bordet for svømming (opplæring). Det var totalt kaos, så jeg bare pustet dypt inn og gikk bort der. Det var skubbing, dytting og folk som kom inn fra siden og snek i køen. Jeg fikk da endelig fatt i et ark og skulle skrive på Sofie. Da opplever jeg at en dame (av de der høyfrekvente dere vet) snapper arket ut av hendene på meg og skriver mange navn, Jack, Fred, Cody etc mens hun driver å brøler tverrs over rommet til venninen om hvem hun har "signet on" og ber dem skrive på poden sin på deres ark. Da jeg får arket er det fullskrevet. ingen plass til Sofie på svømmeopplæring om torsddag, men det var litt plass nederst på arket for tirsdag.

Etter denne opplevelsen har jeg fundert på om det er intensjonen at de barna som har mødre som ter seg slik, bryter alle regler for oppførsel belønnes med aktiviteter 5 dager i uka, mens de barna som har mødre som stiller seg bakerst i køen ikke får noen aktivitet.

Jeg skulle i allefall ønsket jeg hadde tatt med meg videokameraet og filmet seansen - det hadde vært mat for You Tube.

Jeg kommer til åforeslå at i januar så bytter de fremgangsmåte og sender med barna hjem ett ark, som så leveres inn på skolen med ønskede aktiviteter prioritert, og så får de trekke lodd, eller på annen måte sørge for en fordeling. Alternativet er jo at jeg leier inn en svær bodyguard som kan møte opp tidlig og sikre Sofie en plass på noen aktiviteter.

De indiske damene fortalte meg at visst var det ille i år, men det hadde vært enda verre i fjor!

Grønne Nigeria

2008-08-25T00:03:00.000-07:00

Vi var ute en liten spasertur i nabolaget i går. Vi gikk litt rundt på Banana Island, Ikoyi. For Sofie var nok dyrene hun møtte på turen det store. Både høner, øgler og firfisler. Jeg regner med at hun har planer om å blogge om dem, for jeg fikk beskjed om å laste opp bildene til hennes blogg.

For meg var ugresset det mest imponerende! Vi klager over litt skvalderkål og løvetann i hagene våre, og små gresstuster mellom belegningssteinen. Her ser en planter på godt over to meter vokse på nesten ingen underlag på fortauet og i sprekkene på belegningstein. Plantene har både blomst og noe som minner om frukt (sikkert frøpose), og ganske sikkert ett solid rotsystem som går ned under belegningssteinene for de ser ut til å få nok næring. Flere av ugressplantene syntes jeg at jeg har sett i potter hos mor og bestemødre opp gjennom tidene. Det forbauser meg ikke om det er ugresset herfra blomsterbutikkene hjemme selger med stor fortjeneste. Artig å tenke på hvordan de plantene blir vannet og gjødslet og stelt med for å trives i Norge, og her er de overalt.

Her bor vi

2008-08-19T05:52:00.000-07:00

Vi har fått leilighet i 7ende etasje. Det ser ut til at Sofie syntes det er litt spennende med heis, kode på ytterdør, og alt på ett plan. Det med alt på ett plan setter jeg også pris på (ikke vaskemaskin i kjeller kombinert med diverse kleskap i andre og tredje etasje).

Ved inngangen til leiligheten er det et panel med tall taster der en skal trykke koden for å komme inn i blokken. Tallene på kombinasjonen er helt slitt, mens de andre tastene er urørte, så en trenger ikke akkurat å være geni for å komme seg inn. Men det er kombinert med vaktmannskap, så det kjennes tryggt.

Det er mye byggeaktivitet på området, de bygger flere slike lielighetsblokker. Heldigvis er uteområdet rundt leilighetene ikke påvirket noe særlig av dette (litt støy innimellom) og vi kan svømme, gå i treningsstudio eller bare slappe av med en god bok langs bassengkanten.

Inne er leiligheten stor og lys. Det er ikke slike små norske leiligheter der du har 70m2 med 4 soverom i. Her er det stor stue, stort kjøkken, 3 store soverom med hvert sitt bad, gjestetoalett og kontor. Akkurat passe for 2 voksne, 1 barn og plass til besøk.

Går vi gjennom kjøkkenet og ut på en liten veranda på baksiden kommer vi til en mikroleilighet som er beregnet på Steward eller Nanny. Der er det toalett, vask og et rom. Ingen av våre ansatte sover der, så de bruker bare dette som sitt eget toalett. Olav har en steward som jobber for oss gjennom jobben, lager all maten vår og handler inn. Siden jeg også jobber mens vi er her har vi ansatt en nanny som henter Sofie på skolen og er med henne til jeg kommer hjem fra jobb, og som kan sitte barnevakt dersom vi går ut begge to samtidig.

Kino - Silverbird erfaringen vår

2008-08-18T02:26:00.000-07:00

Søndag var Sofie og jeg på kino. Vi dro til Silverbird Gallery for å se Walle som Sofie hadde gledet seg slik til. Salen var fin, det var god lydkvalitet og filmen startet presist slik den skulle, og ett annet pluss var at det var betydelig mindre reklame enn på Stavanger kinoene.

Det største kultursjokket var lydnivået i fellesområdet på galleriet! Nederst i første etasje var det en ung mann med et lydanlegg og solide høytalere. Han spillte ny lokal musikk (bra musikk) på fullt volum. Jeg er sikker på at anlegget kunne holdt på Viking Stadion på en storkonsert.

Inne i et kjøpesenter liknende kinobygg var det vel mye. Besøkende søkte lyddempning i heisene (som det dermed var umulig å bruke som heiser, eller i de få kafeene der det var vegger og dører som kunne dempe lyden. Sofie ble så overveldet av den kraftige lyden at hun holdt seg for ørene og begynte å gråte. Vi fant en koselig Portugisisk kafe der hun fikk en is og jeg en kopp kaffe, utrolig hvor det hjalp.

Ellers produserer de enorme mengder film her nede, Nollywood, men vi satset på en myk overgang og gikk for en amerikansk barnefilm fra fremtiden. Av hensyn til Sofie skal jeg la unngå å gi den noen terningkast!

Heldigvis var kinosalene lydisolerte slik at vi kunne høre filmens lydspor.

Skoleutstyr

2008-08-15T05:57:00.000-07:00

Nå har vi vaert på skolen og fått Sofie plassert i en klasse. Hun skal begynne i Miss Hazels klasse på mandag morgen og skal ha med seg
blyanter,
blyanspisser,
fargeblyanter,
fargestifter,
tusj,
limstift,
limflaske,
saks,
linjal,
badetøy og håndkle,
Spiral notishefter (tre linjer og fire linjer????? kanskje vi får svar i bokhandelen hva dette er?)
ringperm,
utstyrsboks???

Skolen starter 07.25 og barna kan ankomme når de vil mellom 07.00 og 07.25.

Vi har fått ordnet med fast bil - og så få sjåfører som mulig å forholde oss til, så det skal nok gjøre hverdagen litt lettere og tryggere for Sofie.

Ellers fikk hun pratet litt både med svømmelærer og gymlærer mens vi ventet på å ta testen for å plassere henne i rett klasse.

Så er vi på plass

2008-08-14T10:30:00.000-07:00

Etter en lang dag kom vi frem til Lagos onsdag kveld. I Stavanger var det spenning helt til siste slutt, om vi kom oss avgårde eller ikke. Pass og visum kom frem 9 timer før vi skulle dra.

Sofie sin flytur med KLM fra Stavanger til Amsterdam var fantastisk. En kjempehyggelig flyvertinne hilste på henne, pratet med henne når hun gikk forbi, diskuterte Nintendo DS spill og kom med en liten godbit til henne. Underveis fikk Sofie spørsmål om hun hadde sett cockpit på et fly. Det hadde hun jo ikke - og hun ble invitert inn i cockpit. Det var en kjempeopplevelse, og hun var svært fornøyd da hun fikk vite at vi aldri hadde vært fremme i flyet.

Da vi landet ventet vi tilde andre passasjerene hadde forlatt flyet, så fikk vi tatt bilde av Sofie med pilothatt og greier.

Vaksinasjoner nesten i boks

2008-07-18T00:36:00.000-07:00

Sofie og jeg dro til Centrum vaksiner for å få orden på vaksinasjonene som trengs før vi flytter til Lagos.

Rabies vaksine hadde vi ikke tatt før, så nå må vi ha tre inenne vi drar. Første ble tatt tirsdag, neste må vi ta mens vi er på ferie i Danmark, siste når vi kommer igjen i august.

Nå skal det bli godt med tre ukers ferie i Danmark.

Planlegger flyttingen

2008-07-14T04:57:00.000-07:00

Vi skal dra til Lagos i Nigerie i forbindelse med jobben. Nå er forberedelsene i gang. En av dem er å lage til en blogg slik at venner og familie kan holde seg oppdater med hva som foregår.

I dag unnagjorde vi søknad om pass, slik at vi kan søke om å få visum til Nigeria.

Det ble en rotete morgen. Jeg hadde lagt alt klar i går kveld, vi hadde tatt passbilder av Sofie og meg, hadde klar søknad om pass nummer 2, og klarte det geniale å dra til politiet uten pass. Olav gikk inn i køen og begynte å fylle ut søknaden mens jeg kjørte hjem etter Sofie sitt pass. Så fikk vi vite at vi måtte ta Sofie med også - det er ikke nok med passet til ungen og nytt passbilde må vite - nei selve det sprell levende barnetmå være med - selv om de ikke får signere selv i en alder av 7. De skal nok bare vises frem for å bevise at de eksisterer.

Ja ja - avgårde igjen - med barn og pass - fikk levert inn søknad om nytt pass.

I morgen er det helseundersøkelse av Sofie og meg.

Og deretter - hva pakker vi og tar med?