Påmelding til aktiviteter etter skoletid

Denne uken var det påmelding av elevene til ulike aktiviteter de kan delta på etter skoletid. Utvalget var stort, Karate, teakwondo, fotball, sjakk, golf, turn, svømming (konkuranse svømming eller svømmeundervisning), gitar, håndarbeid, tegning, speider og mer, men det var plassbegrensninger på alle aktivitetene. Med mer enn 500 elever ved skolen, sier det seg selv at det var rift om plassene på de mest populære aktivitetene.

Jeg måtte skaffe meg adgangskort til skolen, så jeg hadde møtt tidlig opp (etter råd fra sjåføren!). Det var flaks. Påmeldingen skulle starte 14.25
. Da jeg hadde tatt foto til adgangskortet og kom ut var kl. 13.30 og jeg var vel ca nr. 15 i køen tenker jeg. Køen vokste fort. Det ble dytting. Folk stilte seg plutselig opp ved siden av andre de så vidt kjente lengre fremme i køen. Og en mor hadde plassert nannyen sin i køen, og like før dørene åpnet byttet hun plass med nannyen. det er for så vidt greit. Men at hun dro med seg mange andre inn og trykket seg inn fremme i køen syntes nå jeg er helt uhørt (ca 40 ende plass nå).

Jeg stod sammen med noen indiske damer, og da en av deres venner entret køen foran meg - ga de bskjed at hun måtte da se at det var en lang kø og at man ikke snek i køen i indisk kultur. Venninen hennes gikk da bak i køen.

Da dørene endelig gikk opp vi fikk komme inn og melde oss på, var lydnivået intenst. Dere vet slike høyfrekvente lyder enkelte amerikanske damer lager på film? Slike lyder var det mange av. I den støyen tok jeg meg frem til bordet for karate. Der stod det et par indiske damer, og alle var greie og høflige, skrev barna sine på i tur og orden og fikk signatur av coachen.

Jeg fant bordet for svømming (opplæring). Det var totalt kaos, så jeg bare pustet dypt inn og gikk bort der. Det var skubbing, dytting og folk som kom inn fra siden og snek i køen. Jeg fikk da endelig fatt i et ark og skulle skrive på Sofie. Da opplever jeg at en dame (av de der høyfrekvente dere vet) snapper arket ut av hendene på meg og skriver mange navn, Jack, Fred, Cody etc mens hun driver å brøler tverrs over rommet til venninen om hvem hun har "signet on" og ber dem skrive på poden sin på deres ark. Da jeg får arket er det fullskrevet. ingen plass til Sofie på svømmeopplæring om torsddag, men det var litt plass nederst på arket for tirsdag.

Etter denne opplevelsen har jeg fundert på om det er intensjonen at de barna som har mødre som ter seg slik, bryter alle regler for oppførsel belønnes med aktiviteter 5 dager i uka, mens de barna som har mødre som stiller seg bakerst i køen ikke får noen aktivitet.

Jeg skulle i allefall ønsket jeg hadde tatt med meg videokameraet og filmet seansen - det hadde vært mat for You Tube.

Jeg kommer til åforeslå at i januar så bytter de fremgangsmåte og sender med barna hjem ett ark, som så leveres inn på skolen med ønskede aktiviteter prioritert, og så får de trekke lodd, eller på annen måte sørge for en fordeling. Alternativet er jo at jeg leier inn en svær bodyguard som kan møte opp tidlig og sikre Sofie en plass på noen aktiviteter.

De indiske damene fortalte meg at visst var det ille i år, men det hadde vært enda verre i fjor!

Grønne Nigeria

Vi var ute en liten spasertur i nabolaget i går. Vi gikk litt rundt på Banana Island, Ikoyi. For Sofie var nok dyrene hun møtte på turen det store. Både høner, øgler og firfisler. Jeg regner med at hun har planer om å blogge om dem, for jeg fikk beskjed om å laste opp bildene til hennes blogg.

For meg var ugresset det mest imponerende! Vi klager over litt skvalderkål og løvetann i hagene våre, og små gresstuster mellom belegningssteinen. Her ser en planter på godt over to meter vokse på nesten ingen underlag på fortauet og i sprekkene på belegningstein. Plantene har både blomst og noe som minner om frukt (sikkert frøpose), og ganske sikkert ett solid rotsystem som går ned under belegningssteinene for de ser ut til å få nok næring. Flere av ugressplantene syntes jeg at jeg har sett i potter hos mor og bestemødre opp gjennom tidene. Det forbauser meg ikke om det er ugresset herfra blomsterbutikkene hjemme selger med stor fortjeneste. Artig å tenke på hvordan de plantene blir vannet og gjødslet og stelt med for å trives i Norge, og her er de overalt.

Her bor vi

Vi har fått leilighet i 7ende etasje. Det ser ut til at Sofie syntes det er litt spennende med heis, kode på ytterdør, og alt på ett plan. Det med alt på ett plan setter jeg også pris på (ikke vaskemaskin i kjeller kombinert med diverse kleskap i andre og tredje etasje).

Ved inngangen til leiligheten er det et panel med tall taster der en skal trykke koden for å komme inn i blokken. Tallene på kombinasjonen er helt slitt, mens de andre tastene er urørte, så en trenger ikke akkurat å være geni for å komme seg inn. Men det er kombinert med vaktmannskap, så det kjennes tryggt.


Det er mye byggeaktivitet på området, de bygger flere slike lielighetsblokker. Heldigvis er uteområdet rundt leilighetene ikke påvirket noe særlig av dette (litt støy innimellom) og vi kan svømme, gå i treningsstudio eller bare slappe av med en god bok langs bassengkanten.

Inne er leiligheten stor og lys. Det er ikke slike små norske leiligheter der du har 70m2 med 4 soverom i. Her er det stor stue, stort kjøkken, 3 store soverom med hvert sitt bad, gjestetoalett og kontor. Akkurat passe for 2 voksne, 1 barn og plass til besøk.

Går vi gjennom kjøkkenet og ut på en liten veranda på baksiden kommer vi til en mikroleilighet som er beregnet på Steward eller Nanny. Der er det toalett, vask og et rom. Ingen av våre ansatte sover der, så de bruker bare dette som sitt eget toalett. Olav har en steward som jobber for oss gjennom jobben, lager all maten vår og handler inn. Siden jeg også jobber mens vi er her har vi ansatt en nanny som henter Sofie på skolen og er med henne til jeg kommer hjem fra jobb, og som kan sitte barnevakt dersom vi går ut begge to samtidig.

Kino - Silverbird erfaringen vår

Søndag var Sofie og jeg på kino. Vi dro til Silverbird Gallery for å se Walle som Sofie hadde gledet seg slik til. Salen var fin, det var god lydkvalitet og filmen startet presist slik den skulle, og ett annet pluss var at det var betydelig mindre reklame enn på Stavanger kinoene.

Det største kultursjokket var lydnivået i fellesområdet på galleriet! Nederst i første etasje var det en ung mann med et lydanlegg og solide høytalere. Han spillte ny lokal musikk (bra musikk) på fullt volum. Jeg er sikker på at anlegget kunne holdt på Viking Stadion på en storkonsert.

Inne i et kjøpesenter liknende kinobygg var det vel mye. Besøkende søkte lyddempning i heisene (som det dermed var umulig å bruke som heiser, eller i de få kafeene der det var vegger og dører som kunne dempe lyden. Sofie ble så overveldet av den kraftige lyden at hun holdt seg for ørene og begynte å gråte. Vi fant en koselig Portugisisk kafe der hun fikk en is og jeg en kopp kaffe, utrolig hvor det hjalp.

Ellers produserer de enorme mengder film her nede, Nollywood, men vi satset på en myk overgang og gikk for en amerikansk barnefilm fra fremtiden. Av hensyn til Sofie skal jeg la unngå å gi den noen terningkast!

Heldigvis var kinosalene lydisolerte slik at vi kunne høre filmens lydspor.

Skoleutstyr

Nå har vi vaert på skolen og fått Sofie plassert i en klasse. Hun skal begynne i Miss Hazels klasse på mandag morgen og skal ha med seg
blyanter,
blyanspisser,
fargeblyanter,
fargestifter,
tusj,
limstift,
limflaske,
saks,
linjal,
badetøy og håndkle,
Spiral notishefter (tre linjer og fire linjer????? kanskje vi får svar i bokhandelen hva dette er?)
ringperm,
utstyrsboks???

Skolen starter 07.25 og barna kan ankomme når de vil mellom 07.00 og 07.25.

Vi har fått ordnet med fast bil - og så få sjåfører som mulig å forholde oss til, så det skal nok gjøre hverdagen litt lettere og tryggere for Sofie.

Ellers fikk hun pratet litt både med svømmelærer og gymlærer mens vi ventet på å ta testen for å plassere henne i rett klasse.

Så er vi på plass

Etter en lang dag kom vi frem til Lagos onsdag kveld. I Stavanger var det spenning helt til siste slutt, om vi kom oss avgårde eller ikke. Pass og visum kom frem 9 timer før vi skulle dra.

Sofie sin flytur med KLM fra Stavanger til Amsterdam var fantastisk. En kjempehyggelig flyvertinne hilste på henne, pratet med henne når hun gikk forbi, diskuterte Nintendo DS spill og kom med en liten godbit til henne. Underveis fikk Sofie spørsmål om hun hadde sett cockpit på et fly. Det hadde hun jo ikke - og hun ble invitert inn i cockpit. Det var en kjempeopplevelse, og hun var svært fornøyd da hun fikk vite at vi aldri hadde vært fremme i flyet.

Da vi landet ventet vi tilde andre passasjerene hadde forlatt flyet, så fikk vi tatt bilde av Sofie med pilothatt og greier.