En natt vi vil huske - del 2

Da vi hadde slukket brannen, og fått det meste av tingene plassert under bardisken nede og oppe i hytta - gjaldt det å finne alternative sengeplasser. Madrassene fint plassert under moskitonettene var våte. Og da mene jeg ikke småfuktige - men skikkelig våte. I lagerrommet under hytta fant vi en noenlunde tørrt hjørne. Der plasserte vi to madrasser, med tilsammen tre små våte personer på. To av dem med kosedyr og tepper.

Så måtte vi lete etter et noenlunde tørt sted for oss voksne å tilbringe natten. En stund så det ut som vi like godt bare kunne bli sittende i svømmebassenget - men så oppdagen vi at det var ganske tørt på do og i dusjen. Så en madrass på do - og to i dusjen. Så en gjest sov på do, mens Olav og jeg delte de to madrassene med den andre gjesten.

Om morgenen da jeg våknet var verden igjen blitt lys og varm og nydelig. Barna var våkne men klarte jo ikke finne foreldrene :-) så de trodde visst de var alene. Juice og kjeks og bananer hadde de spist, og kledd seg hadde de. Det mest imponerende var at alle tre klarte å huske at de ikke skulle gå alene på utsiden av gjerdet uten voksne.

Jeg tok en lang strandtur med de tre og to hunder. Det ble "sandsurfing" ned bratte sanddyner, løping og klatring i over en time før vi returnerte til et område som fremdeles virket obebodd. De andre voksne sov fremdeles - så da gikk vi i gang og laget frokost. Herlig med frokost på stranden i solskinn!

Olav var et syn da han kom ut. I løpet av natten hadde sandfluene kost seg på ham. Han hadde over 50 bitt som nå begynte å hovne opp. Mannen var dekket av røde klumper i huden. Albrecht og jeg som hadde sovet samme sted som ham, hadde ikke blitt bitt. Konklusjon: Olav er en utmerket insekt repellent for de rundt seg :-)

En natt vi vil huske

Da oppholdet vårt i Lagos nærmet seg siste helg der, dro vi på stranden for en siste overnattingstur. Vi hadde med oss en Østeriksk familie vi hadde blitt kjent med. Vi ankom tidlig fredag kveld, og Olav og Albrecht gikk i gang med å henge opp moskitonett. Marieke og jeg gikk på tur langs stranden fulgt av Uli og to hunder. Axi og Sofie lekte i bassenget. Det finnes verre måter å tilbringe en fredagskveld på.

Etter turen langs stranden gav vi gutta en øl for den strålende jobben de hadde gjort med moskitonett og klargjøring av vår nattlige bekvemmelighet. Vi fyrte opp grill, vi koste oss med champagne, røkelaks, røkt ørret, laks og kyllingspyd og barna hadde grillete pølser(ja da - fremdeles favoritten deres når det gjelder grill mat).

Det ble raskt mørkt så stearinlys og campinglykter ble hentet frem og tent. Vinden økte i styrke og blåste ut te-lys i koselige små te-lysholdere. Barna tok telysene med seg og gikk og lagde seg en hule under bardisken. Vi konstruerte lykt av tom vannflaske, sand og stearinlys. Den fungerte godt.

Så kom regnet. Det var bare å kle av seg og ha badetøyet på. Sikre elektronikken! I-pod, kamera, mobiltelefoner - var min impuls. Sikre tørt sengetøy - var andres impuls. Så "verdisakene" ble hastig kastet inn under bardisken. Jeg hørte unge Axi snakke om lys, men hadde da andre ting som hastet.

Plutselig luktet det brent. Det brant u nder bardisken. Barna hadde spredt små tente telys rundt omkring un der bardisken, og to bager var antent. Tap: tre puter. Og plutselig var området dekket av små våte fjær. Men i det været var det ikke vanskelig å få slukket brannen,

17 mai feiring

Så har vi feiret 17 mai i Nigeria. Det har vært en positiv opplevelse i godt og varmt vær. Jeg har aldri feiret 17. mai så lenge, så avslappet og med så lite forberedelser før. Herlig.

Vi begynte 16. mai klokken 15.00 ved StatoilHydro sitt svømmebasseng område. Chips, peanøtter, champagne, brus, øl og vann. Fritt valg. 17. mai komiteen har fikset det meste og stewardene er på jobb. Etterhvert kom det fingermat av ulike typer frem.

Gjestene ankom og ble ønsket velkommen. Tilsammen 10 barn! og en god del flere voksne. Mesteparten av den norske kolonien i Nigeria møtte frem til 17. mai feiring den 16. mai. Ambassadøren og hans stab sammen med landsjefen til StatoilHydro var vertskap.

Det ble tradisjonsrike 17. mai leker med premier til barna. Sekkeløpet gikk greit - ingen alvorlige fallskader og premie for deltakelse. Tennisbaner er fin fint område for slikt, beine hvite streker å starte fra og hoppe til.

Potetløpet varte en runde, så gikk den ene poteten i stykker. Fall fra skje til tennisbane er mer enn de lokale potetene tålte - så da ble det potetløp med golfballer i stedet for poteter. Det ble også mye mer moro for tilskuerne da golfballene spratt i alle retninger og deltakerne desperat prøvde å få dem opp igjen på skjeen. Absolutt nødvendig å premiere for deltakelse og ikke seier under slike forhold.

Jentene og landsjef Håland på et lag mot "guttene". Tøff konkurranse der jentene halte i land en knepen seier.

Norske pølser, fingermat, mer sjampagne før vi gikk i tog rundt StatoilHydro sitt komplex. Ut den ene oprten og inn den andre. Maks 15 minutters tog. Men i varmen var det nok. Stor entusiasme. (Bilde kommer).

Etterpå var det is og snop og film for barna i baren, mens de voksne gikk opp til representadsjonsboligen og fikk tradisjonsrik norsk 17. mai mat. Eggerøre og laks, spekemat og rømmegrøt, kaker. Og festen fortsatte til det ble 17. mai.

Om formiddagen den 17. fortsatte vi festen på stranden. Champagnefrokost med restemat fra dagen før, nedkjøling i bassenget, bursdagsfeiring da en av damene her fyllte år. Hurra for Jorun!
Deilig varm sol, litt svalende bris, og stewarder som lagde maten. Sofie var ikke med, hun var hos en norsk jente hun traff 17. mai på overnattingstur. Så flere av selgerne på stranden spurte etter kunden sin (Smykkeselgere og treskjærere), og ville vite hvor hun var i dag.

Før vi dro hjem ble det scampi og hvitvin og mer kaker. Man kan ikke klare å sulte 17. mai hvis man er norsk i Lagos.

Ingen skolekorps, ingen lange taler, ingen bunad men fin feiring av dagen.

Krakker

Jeg har sett utrolig mange fine krakker her i Nigeria. Av all slags fasonger, og med ulik grad av utskjæringer. Men en bestemt type med 6 eller 8 eller enda flere bein har fanget min interesse.



Møbelsnekkeren jeg har blitt kjent med har laget to slike til meg, og skal levere "en mindre enn den minste og en større enn den minste men mindre enn den største" helt i begynnelsen av juni. Det blir spennende å se hvordan de blir. Den største krakken er temmelig stor for å være krakk og kan nok benyttes av en person som er ganske stor og kraftig uten at den bryter sammen. Den har 8 bein. I dag bruker jeg den som et lite lavt avlastningsbord ved siden av TV sofaen. Da finne vi fjernkontrollene.

Den minste er mye mørkere, men med nesten identisk utskjæring og seks bein.

Jeg regner med at fargeforskjellene skyldes at det er benyttet ulik farge skokrem på treværket.

Engler og demoner

I går skulle jeg på kino og se Engler og demoner. Dette hadde vært annonsert på flygeblad, på nettsiden til kinoen og til og med i avisen. 12 mai skulle det være sneak view av filmen.

Vi gledet oss til en brukbar film, slik noenlunde i allefall, og skuffelsen ble stor da vi kom til kinoen. "Filmen avlyst" sa de der. Hvorfor - lurte vi på. "Fordi vi ikke vil vise den i kveld." etter mye pressing fikk vi forklart at de hadde klart å rote filmen bort! Så de kunne ikke vise den. Alternativene var X-man og Fast and Furios, så da ver det bare å gå igjen.

Men, men - ikke så gale at det ikke er godt for noe. På denne måten kan man jo bli kjent med nye folk - som også ville se filmen som ikke ble vist. Vi havnet på Spice bar til god indisk mat og en lang prat om Nigeria og filmer.

Sofie har vondt i magen

Sofie har vondt i magen, og det har vart en stund. Olav har hatt henne på sykehuset her og hos selskapets lege. Blindtarm? Bakterier? Matforgifting? Amøbe infeksjon? Magesår? De tok mange tester, og sendte henne hjem med pencillin og smertestillende. Det gikk bedre så lenge hun var på pencillin, men så kom det tilbake med full styrke torsdag. Så fredag tilbrakte jeg med henne på sykehuset. Blodprøve, urinprøve, avføringsprøve, trykking her og der, men svært lite kommunikasjon fra legen. I dag skal vi tilbake å ta ultralyd av magen klokken 10.00 og deretter til barnelegen.

Har selvsagt selv sittet og googlet og lett etter hva det kan være, og fant til min store skrekk ut at anti-malaria medisinen hun og Olav går på har magesmerter og økning av magesyrenivået som en kjent bivirkning! Tar med medisinesken til sykehuset slik at de kan sjekke det inn/ut av saken.

Sofie må møte fastende. Det er lite populært. Hun pleier å spise frokost 06.15, nå er klokken lokal tid 8:45 og hun mener hun holder på å sulte i hjel.

Og største bekymring hun har: At hun ikke er frisk nok til Kata konkuranse på lørdag, og sjanse til å gå tre-steg kamp og få tatt grønt belte i Shotokan karate. Nå har hun jo ikke orket trene på en stund.

Å miste en koffert på flyplassen i Lagos

er ikke noe du ønsker skal skje med venner, familie eller bekjente. Jeg ankom Lagos til planlagt tid (Hurra! Ingen forsinkelser!) og det gikk glatt gjennom immigrasjon og passkontroll. Da jeg kom til bagasjebåndet - ventet enda en positiv opplevelse, kofferten min kom raskt! SÅ jeg tok den av og ventet på den lille cabin-bagen som jeg også sendte.

Ved siden av meg stod en familie på tre. De hadde hver sin bagasje tralle. Og etterhvert som koffertene kom, skjønte jeg at de trengte det. De hadde de største koffertene jeg noensinne har sett. Og de hadde tre hver! I tillegg til ryggsekker, bager, og plastikkposer i mengdevis.

Har KLM sluttet å ha begrensninger på hva du kan ta med deg in i kabinen? Hvis de skal ha alt det der i hyllene over seg, kan det ikke være plass til andre passasjerer sine ting! Men nå er jeg litt på avveier. De fikk tingene sine og gikk. Det ble lengre mellom kofferter og bager, og det kom ikke ny bagasja på båndet. SÅ da lokaliserte jeg KLM sitt bakkemannskap. Hun satt på en benk. Da jeg sa at jeg savnet en koffert viste hun meg en liste med navn og spurte om en av dem på listen av meg. Det var det ikke. "Da savner du ingen koffert" sa hun. Jeg gjorde da det! Så jeg viste henne bagasje lappen - to bagasjelapper - en koffert --> jeg savner en stk bagasje. Men damen stod på sitt. Dersom jeg ikke var på listen hun hadde fått fra Amsterdam kunne min koffert ikke være borte. Hun kunne ikke svar på hvor den var. Etter ca 20 minutter begynte hun å fylle ut et skjema. "Property Irregularity Report" og ba meg komme tilbake på flyplassen neste kveld for å lete etter kofferten min.

Jeg trodde ikke mine egne ører. Det var da ikke jeg som hadde rotet den bort! Det var jo KLM. Burde de ikke finne den og ringe meg? Nei, slik gjorde de det ikke i Lagos - jeg må pent ut på flyplassen og se om den kommer med flyet i morgen.

Neppe. I ettermiddag skal jeg kontakte KLM sentralt og sjekke om dette er service nivået de legger seg på. For i så fall bør det skrives og tydeliggjøres på web siden deres at de ikke tar ansvar for bagasjen dersom de roter den bort. Så vet passasjerene det og kan velge et annet selskap å fly med.

SAS har rotet bort kofferter og bager for meg mange ganger - men da har de ringt meg og levert det på hotell eller hjemme.