En natt vi vil huske - del 2

Da vi hadde slukket brannen, og fått det meste av tingene plassert under bardisken nede og oppe i hytta - gjaldt det å finne alternative sengeplasser. Madrassene fint plassert under moskitonettene var våte. Og da mene jeg ikke småfuktige - men skikkelig våte. I lagerrommet under hytta fant vi en noenlunde tørrt hjørne. Der plasserte vi to madrasser, med tilsammen tre små våte personer på. To av dem med kosedyr og tepper.

Så måtte vi lete etter et noenlunde tørt sted for oss voksne å tilbringe natten. En stund så det ut som vi like godt bare kunne bli sittende i svømmebassenget - men så oppdagen vi at det var ganske tørt på do og i dusjen. Så en madrass på do - og to i dusjen. Så en gjest sov på do, mens Olav og jeg delte de to madrassene med den andre gjesten.

Om morgenen da jeg våknet var verden igjen blitt lys og varm og nydelig. Barna var våkne men klarte jo ikke finne foreldrene :-) så de trodde visst de var alene. Juice og kjeks og bananer hadde de spist, og kledd seg hadde de. Det mest imponerende var at alle tre klarte å huske at de ikke skulle gå alene på utsiden av gjerdet uten voksne.

Jeg tok en lang strandtur med de tre og to hunder. Det ble "sandsurfing" ned bratte sanddyner, løping og klatring i over en time før vi returnerte til et område som fremdeles virket obebodd. De andre voksne sov fremdeles - så da gikk vi i gang og laget frokost. Herlig med frokost på stranden i solskinn!

Olav var et syn da han kom ut. I løpet av natten hadde sandfluene kost seg på ham. Han hadde over 50 bitt som nå begynte å hovne opp. Mannen var dekket av røde klumper i huden. Albrecht og jeg som hadde sovet samme sted som ham, hadde ikke blitt bitt. Konklusjon: Olav er en utmerket insekt repellent for de rundt seg :-)

En natt vi vil huske

Da oppholdet vårt i Lagos nærmet seg siste helg der, dro vi på stranden for en siste overnattingstur. Vi hadde med oss en Østeriksk familie vi hadde blitt kjent med. Vi ankom tidlig fredag kveld, og Olav og Albrecht gikk i gang med å henge opp moskitonett. Marieke og jeg gikk på tur langs stranden fulgt av Uli og to hunder. Axi og Sofie lekte i bassenget. Det finnes verre måter å tilbringe en fredagskveld på.

Etter turen langs stranden gav vi gutta en øl for den strålende jobben de hadde gjort med moskitonett og klargjøring av vår nattlige bekvemmelighet. Vi fyrte opp grill, vi koste oss med champagne, røkelaks, røkt ørret, laks og kyllingspyd og barna hadde grillete pølser(ja da - fremdeles favoritten deres når det gjelder grill mat).

Det ble raskt mørkt så stearinlys og campinglykter ble hentet frem og tent. Vinden økte i styrke og blåste ut te-lys i koselige små te-lysholdere. Barna tok telysene med seg og gikk og lagde seg en hule under bardisken. Vi konstruerte lykt av tom vannflaske, sand og stearinlys. Den fungerte godt.

Så kom regnet. Det var bare å kle av seg og ha badetøyet på. Sikre elektronikken! I-pod, kamera, mobiltelefoner - var min impuls. Sikre tørt sengetøy - var andres impuls. Så "verdisakene" ble hastig kastet inn under bardisken. Jeg hørte unge Axi snakke om lys, men hadde da andre ting som hastet.

Plutselig luktet det brent. Det brant u nder bardisken. Barna hadde spredt små tente telys rundt omkring un der bardisken, og to bager var antent. Tap: tre puter. Og plutselig var området dekket av små våte fjær. Men i det været var det ikke vanskelig å få slukket brannen,

17 mai feiring

Så har vi feiret 17 mai i Nigeria. Det har vært en positiv opplevelse i godt og varmt vær. Jeg har aldri feiret 17. mai så lenge, så avslappet og med så lite forberedelser før. Herlig.

Vi begynte 16. mai klokken 15.00 ved StatoilHydro sitt svømmebasseng område. Chips, peanøtter, champagne, brus, øl og vann. Fritt valg. 17. mai komiteen har fikset det meste og stewardene er på jobb. Etterhvert kom det fingermat av ulike typer frem.

Gjestene ankom og ble ønsket velkommen. Tilsammen 10 barn! og en god del flere voksne. Mesteparten av den norske kolonien i Nigeria møtte frem til 17. mai feiring den 16. mai. Ambassadøren og hans stab sammen med landsjefen til StatoilHydro var vertskap.

Det ble tradisjonsrike 17. mai leker med premier til barna. Sekkeløpet gikk greit - ingen alvorlige fallskader og premie for deltakelse. Tennisbaner er fin fint område for slikt, beine hvite streker å starte fra og hoppe til.

Potetløpet varte en runde, så gikk den ene poteten i stykker. Fall fra skje til tennisbane er mer enn de lokale potetene tålte - så da ble det potetløp med golfballer i stedet for poteter. Det ble også mye mer moro for tilskuerne da golfballene spratt i alle retninger og deltakerne desperat prøvde å få dem opp igjen på skjeen. Absolutt nødvendig å premiere for deltakelse og ikke seier under slike forhold.

Jentene og landsjef Håland på et lag mot "guttene". Tøff konkurranse der jentene halte i land en knepen seier.

Norske pølser, fingermat, mer sjampagne før vi gikk i tog rundt StatoilHydro sitt komplex. Ut den ene oprten og inn den andre. Maks 15 minutters tog. Men i varmen var det nok. Stor entusiasme. (Bilde kommer).

Etterpå var det is og snop og film for barna i baren, mens de voksne gikk opp til representadsjonsboligen og fikk tradisjonsrik norsk 17. mai mat. Eggerøre og laks, spekemat og rømmegrøt, kaker. Og festen fortsatte til det ble 17. mai.

Om formiddagen den 17. fortsatte vi festen på stranden. Champagnefrokost med restemat fra dagen før, nedkjøling i bassenget, bursdagsfeiring da en av damene her fyllte år. Hurra for Jorun!
Deilig varm sol, litt svalende bris, og stewarder som lagde maten. Sofie var ikke med, hun var hos en norsk jente hun traff 17. mai på overnattingstur. Så flere av selgerne på stranden spurte etter kunden sin (Smykkeselgere og treskjærere), og ville vite hvor hun var i dag.

Før vi dro hjem ble det scampi og hvitvin og mer kaker. Man kan ikke klare å sulte 17. mai hvis man er norsk i Lagos.

Ingen skolekorps, ingen lange taler, ingen bunad men fin feiring av dagen.

Krakker

Jeg har sett utrolig mange fine krakker her i Nigeria. Av all slags fasonger, og med ulik grad av utskjæringer. Men en bestemt type med 6 eller 8 eller enda flere bein har fanget min interesse.



Møbelsnekkeren jeg har blitt kjent med har laget to slike til meg, og skal levere "en mindre enn den minste og en større enn den minste men mindre enn den største" helt i begynnelsen av juni. Det blir spennende å se hvordan de blir. Den største krakken er temmelig stor for å være krakk og kan nok benyttes av en person som er ganske stor og kraftig uten at den bryter sammen. Den har 8 bein. I dag bruker jeg den som et lite lavt avlastningsbord ved siden av TV sofaen. Da finne vi fjernkontrollene.

Den minste er mye mørkere, men med nesten identisk utskjæring og seks bein.

Jeg regner med at fargeforskjellene skyldes at det er benyttet ulik farge skokrem på treværket.

Engler og demoner

I går skulle jeg på kino og se Engler og demoner. Dette hadde vært annonsert på flygeblad, på nettsiden til kinoen og til og med i avisen. 12 mai skulle det være sneak view av filmen.

Vi gledet oss til en brukbar film, slik noenlunde i allefall, og skuffelsen ble stor da vi kom til kinoen. "Filmen avlyst" sa de der. Hvorfor - lurte vi på. "Fordi vi ikke vil vise den i kveld." etter mye pressing fikk vi forklart at de hadde klart å rote filmen bort! Så de kunne ikke vise den. Alternativene var X-man og Fast and Furios, så da ver det bare å gå igjen.

Men, men - ikke så gale at det ikke er godt for noe. På denne måten kan man jo bli kjent med nye folk - som også ville se filmen som ikke ble vist. Vi havnet på Spice bar til god indisk mat og en lang prat om Nigeria og filmer.

Sofie har vondt i magen

Sofie har vondt i magen, og det har vart en stund. Olav har hatt henne på sykehuset her og hos selskapets lege. Blindtarm? Bakterier? Matforgifting? Amøbe infeksjon? Magesår? De tok mange tester, og sendte henne hjem med pencillin og smertestillende. Det gikk bedre så lenge hun var på pencillin, men så kom det tilbake med full styrke torsdag. Så fredag tilbrakte jeg med henne på sykehuset. Blodprøve, urinprøve, avføringsprøve, trykking her og der, men svært lite kommunikasjon fra legen. I dag skal vi tilbake å ta ultralyd av magen klokken 10.00 og deretter til barnelegen.

Har selvsagt selv sittet og googlet og lett etter hva det kan være, og fant til min store skrekk ut at anti-malaria medisinen hun og Olav går på har magesmerter og økning av magesyrenivået som en kjent bivirkning! Tar med medisinesken til sykehuset slik at de kan sjekke det inn/ut av saken.

Sofie må møte fastende. Det er lite populært. Hun pleier å spise frokost 06.15, nå er klokken lokal tid 8:45 og hun mener hun holder på å sulte i hjel.

Og største bekymring hun har: At hun ikke er frisk nok til Kata konkuranse på lørdag, og sjanse til å gå tre-steg kamp og få tatt grønt belte i Shotokan karate. Nå har hun jo ikke orket trene på en stund.

Å miste en koffert på flyplassen i Lagos

er ikke noe du ønsker skal skje med venner, familie eller bekjente. Jeg ankom Lagos til planlagt tid (Hurra! Ingen forsinkelser!) og det gikk glatt gjennom immigrasjon og passkontroll. Da jeg kom til bagasjebåndet - ventet enda en positiv opplevelse, kofferten min kom raskt! SÅ jeg tok den av og ventet på den lille cabin-bagen som jeg også sendte.

Ved siden av meg stod en familie på tre. De hadde hver sin bagasje tralle. Og etterhvert som koffertene kom, skjønte jeg at de trengte det. De hadde de største koffertene jeg noensinne har sett. Og de hadde tre hver! I tillegg til ryggsekker, bager, og plastikkposer i mengdevis.

Har KLM sluttet å ha begrensninger på hva du kan ta med deg in i kabinen? Hvis de skal ha alt det der i hyllene over seg, kan det ikke være plass til andre passasjerer sine ting! Men nå er jeg litt på avveier. De fikk tingene sine og gikk. Det ble lengre mellom kofferter og bager, og det kom ikke ny bagasja på båndet. SÅ da lokaliserte jeg KLM sitt bakkemannskap. Hun satt på en benk. Da jeg sa at jeg savnet en koffert viste hun meg en liste med navn og spurte om en av dem på listen av meg. Det var det ikke. "Da savner du ingen koffert" sa hun. Jeg gjorde da det! Så jeg viste henne bagasje lappen - to bagasjelapper - en koffert --> jeg savner en stk bagasje. Men damen stod på sitt. Dersom jeg ikke var på listen hun hadde fått fra Amsterdam kunne min koffert ikke være borte. Hun kunne ikke svar på hvor den var. Etter ca 20 minutter begynte hun å fylle ut et skjema. "Property Irregularity Report" og ba meg komme tilbake på flyplassen neste kveld for å lete etter kofferten min.

Jeg trodde ikke mine egne ører. Det var da ikke jeg som hadde rotet den bort! Det var jo KLM. Burde de ikke finne den og ringe meg? Nei, slik gjorde de det ikke i Lagos - jeg må pent ut på flyplassen og se om den kommer med flyet i morgen.

Neppe. I ettermiddag skal jeg kontakte KLM sentralt og sjekke om dette er service nivået de legger seg på. For i så fall bør det skrives og tydeliggjøres på web siden deres at de ikke tar ansvar for bagasjen dersom de roter den bort. Så vet passasjerene det og kan velge et annet selskap å fly med.

SAS har rotet bort kofferter og bager for meg mange ganger - men da har de ringt meg og levert det på hotell eller hjemme.

Påskeferie i Paris

Påskeferien vår skulle legges til Pris i år - hadde vi bestemt. Så da marte dro fra Lagos til Stavanger, dro Olav, Sofie og jeg fra Lagos til Paris. Der møtte vi Rigmor og Nelson.

Hotellet: Vi hadde bestilt hotell over internett utfra lokasjon og koselige bilder fra hotellets web side. Da vi ankom hotellet var det koselig og hjelpsom stab, og vi fikk rom med to soverom som avtalt. Men det luktet støv og mugg, var direkte skittent og slitt - så ikke helt slik det så ut på bildene. Men daglig leder var grei, ga meg en katalog og ba meg finne bildene jeg hadde sett på Internett ved bestilling, og fikk oss overført til ett hotell på andre siden av Seinen, like lokalt og mye nyere, renere og koseligere. God service og god hjelp.

Ellers ble Paris tur langs Seinen, Louvre og Mona Lisa, Eiffeltårnet, Katakombene, Asterix parken, litt handling, tur i parken, crepe's og and, Sushi og baguetter.

Louvre var flott. Sselv om vi var forberedt på at Mona Lisa var mye kø og lite maleri - ble denne virkningen forsterket av det gigantiske nattverd maleriet på motsatt side. Antakeligvis det største og fargerikeste maleriene i museet. Da vi hadde kikket litt på Mona Lisa og de andre maleriene i sal 6 og skulle gå videre - manglet en av følget. Sofie var borte vekk. SÅ først stod jeg på avtalt sted ved utgangen fra sal 6 mens Rigmor, Olav og Nelson lette. Deretter ventet Olav mens resten av oss utvidet søket. Vaktene snakket ikke Engelsk og forstod ikke "missing girl" så jeg måtte vise fletter og høyden hennes - da løsnet det for den ene vakten som dro meg med til et rom der det satt en rød-håret jente og en svart håret jente med fletter - og hylskrek. Ingen av dem kunne fransk eller engelsk, ikke Norsk eller tysk heller, men skrike kunne stakkarne. Vakten ville gjerne dytte den rødhårede ca 3 år gamle på meg, men jeg ville finne Sofie. Vel tilbake til samlingsstedet var hun funnet. Hyun hadde fått nok av trengsel og folk, fått trøtte bein og satt seg i en sofa og spilt Nintendo DS og ikke savnet oss det spor.

Vel verdt å legge påskeferien til Paris, trærne blomstret, det var vår i luften, fortaustrestaurantene var åpne og god stemning.

Marte på besøk

Da Rigmor hadde reist gikk det et par dager - og så kom Marte på besøk. Det var kjekt å få besøk igjen, og Sofie gledet seg stort. Denne gangen fikk jeg tatt Marte med til Lekki Conservation Centre slik at hun også skulle få hilse på apene. Da vi kom frem må jeg innrømme at jeg var mest fristet til å snu. Noen arrangerte påske-egg-jakt der. Det var da forsåvidt greit. Men musikken! De hadde helt tydelig på godt lokalt vis funnet maksimun bass knappen kombinert med maksimum volum, så musikke runget ut over hele parken.

Det var første gang vi ikke så skillpadder det, tydelig at de hadde gjemt seg så langt nede i sine små jordhuler de kunne komme. Og apene? De var ikke på sine vanlige plasser, men så langt fra lydkilden som mulig. Men da fikk vi i allefall sett mange samlet samtidig. Marte demonstrerte at apemor klarte å lure henne også. Da Marte hadde filmet og fotografert små-apene en stund begynte apemor å få nok og lagde sine spennende lyder for å lokke henne vekk fra avkommet. Marte fulgte sin mor og fars fotspor - og lot seg lure bort fra små-apene og begynte å lete etter den som lagde de spennende, rare lydene.

Ellers fikk Marte laget seg skreddersydde sykkeljakker i skikkelig nasjonalistiske farger, og et par skikkelig fargerike treningsbukser mens hun var på besøk. To strandturer fikk hun også med seg, så hun klarte da å bli litt solbrent mens hun var her.

Å kjøpe seg en benk

For en stund siden møtte jeg en selger på stranden. Disse møter jeg egentlig nesten hver søndag - men denne dagen møtte jeg en som solgte bilder broren hadde laget.

En bror her nede trenger ikke være en bror slik som hjemme, mer en mannlig slektning eller en fra samme etniske gruppe. Men nok om det.

Ett av de mange bildene hans, mann med saksofon - fanget min interesse. Jeg syntes prisen var i stiveste laget, så det ble heftig og ganske langvarig pruting. Det var han som ga seg til slutt.

Det viste seg at han egentlig var møbelsnekker. Han viste meg en katalog over arbeidene sine, og der var benken jeg hadde lyst på. Tenk det - for et sammentreff. Jeg ble så begeistret at jeg ikke engang prutet! Å nei da. Her pruter jeg et bilde ned fra 7000 Naira til 2000, mens benken til 30.000 Naira (1500 kroner) tar jeg på strak arm. ”Møbelmannen” var så sjokkert at han kommenterte dette etter at vi hadde inngått en avtale om lengde og bredde på benken, og litt detaljer om det skulle være en boks under benken til oppbevaring. Vi ble enige om at han skulle snekre en Nigeriansk benk til meg med elefanter og afrikanske dyr på fronten og sidene, men slett på sitteflaten og rygg.

Jeg må innrømme at da jeg begeistret fortalte de andre om avtalen og de alle mente at nå har du gjort en tabbe (og det er mulig det ) ble jeg litt i tvil. Tvilen økte da de også var skeptisk til at jeg betalte 5000 Naira i forskudd. Men jeg tenkte på hvor mye arbeid det var, og at han hadde familie å fø på. Så pytt pytt. Og de 5000 naira'ene han skulle ha i forskudd var jo til å skaffe tørket tre. Jeg visste at mange av håndtverkerne her lever fra hånd til munn, så jeg syntes det var greit med forskudd, selv om man selvfølgelig ikke har noen garanti for en leveranse.

Han fortalte at han trengte 6 uker på leveransen – også greit det. (Jeg regnet basert på tidligere erfaringer her nede med at det ville gå dobbelt så lang tid minst). Så tirsdag, bare 2 uker etter ringer han meg og spør om han kan levere til leiligheten min onsdag. Woow! Tenkte jeg, en Nigeriansk håndverker som leverer før tiden! Det kan vel ikke stemme? Så ivrig var jeg hjemme til avtalt tid – klokken 16.15 – og han kom. Men ikke med benken jeg hadde bestilt. I stedet hadde han laget en magisk krakk til meg! Og den ville han ha 20.000 Naira for. Jeg har bodd her siden august - og trodde at nå var jeg så erfaren at det ikke skulle bli flere store overraskelser. Men så feil kan man ta. En magisk krakk som jeg ikke hadde bestilt? Hva tenker han?

Jeg fortalte ham at jeg var ikke interessert i magiske krakker skjært ut av ett trestykke (selv om arbeidet var svært fint og jeg egentlig godt kan tenke meg en slik krakk eller to) jeg ville bare ha benken min, slik som vi var blitt enige om. Dette skjønte han ikke. Så jeg brukte 15 minutter på å få ham ut av leiligheten og ta med seg den magiske krakken sin (Som han desperat drev og bød seg selv nedover på ”18.000 Naira ma’m?” til han endte opp på 15.000).

Så viste det seg etter hvert at møbelmannen hadde brukt forskuddet han hadde fått til å kjøpe et stk tørket trestykke fra Gambia – og det var akkurat nok til å lage en magisk krakk av! Så nå hadde han ikke penger til materialet til benken min. i allefall var det historien han gav meg. Så mot alle små advarende stemmer inne i eget hode – og Henrik (HR sjef og nabo) sine advarsler, bladde jeg opp 5000 Naira til materiale til benken for andre gang.

Dette fortalte jeg til kollegaer - og de var ganske sikker på at jeg aldri vil se mannen eller den bestilte benken. Så da gikk jeg der noen uker og var litt spent på om jeg ville få en benk eller om han dukker opp med et annet tre arbeid. I verste fall var jeg 500 kroner fattigere og en erfaring rikere, tenkte jeg.

Torsdag ringte telefonen igjen, (den har ringt innimellom før også da men ikke med "møbelmannen" som ringe-id) og han fortalte at jeg måtte informere security der vi bor om at fredag klokken 4 ville han og læresvennen komme med benken. Hurra!

Og fredag litt etter klokken fire ringte security og spurte om jeg ventet på en møbelsnekker med benk. Dette kunne jeg bekrefte og mannen og gutten kom med benken min. Og den er bare så fin! Sofie var begeistret for giraffer og elefanter og nesehorn og trær langs sidene, og jeg var fornøyd med at lokket lar seg åpne og lukke. Ellers kan det nevnes at det plutselig begynte å lukte nypussede sko i stuen etter at benken kom inn. Det er fordi de bruker skosverte til å behandle treverk med her nede. De polerer treet til det skinner i brunt.

Noe helt annet er at enda mørkere skopuss forvandler alle treslag til å bli ibenholt og dobbel eller trippel pris for lettlurte turister. verdt arbeidet med å pusse trevirke med skopuss.

Og så fant vi en død mann

Jeg går en del på tur, Stort sett går jeg i nærmiljøet på banana Island. Den lille halvøya er stor nok til at tar en to runder så får man nok mosjon og frisk luft (ca 1 times tid). Av og til går jeg til jobb, for å tenke på ting i fred og ro. Av og til går jeg hjem, for å få lagt bak meg en dag med diverse små problemer av teknisk art (manglende telefondekning eller problemer med internett, eller faks eller for å få løsnet opp i stive muskler etter en lang dag på et kontor med air condition). Rigmor har vært på besøk hos oss i litt over en uke. Hun kom innom kontoret så vi kunne spise lunch sammen, hun var å shoppet i små lokale butikker, fikk sydd seg kjole etc. og onsdag, hennes siste dag gikk vi hjem fra jobben. Hun ville jeg skulle vise henne noen av stedene der det er skrift på murer og vegger med diverse meldinger til folket.

Da vi var kommet nesten hjem, på grensen mellom Ikoyi og Banana så vi at "mannen under presenningteltet" så ut til å ligge litt rart. Siden han ikke virket direkte frisk dagen før da vi passerte ham, tok vi en runde rundt presenningen og kikket inn. Jo-da ganske riktig. Med den ansiktsfargen så var det nok Game over. Helt sikkert død.

Men folk (de lokale) gikk bare forbi. Rigmor skulle reise og jeg ville ikke hun skulle oppleve noe veldig stressende akkurat da - så vi gikk hjem. Etter at konvoien hadde kjørt henne om kvelden kontaktet jeg først de lokale sikkerhetsvaktene der vi bor - men de skulle bare passe på fra porten og inn - han lå jo "langt" borte fra dem. Så da gikk jeg til den store gaten som fører til Banana Island og snakket med sikkerhetsfolkene der. "Dead is dead, no security threath!" klar melding. Jeg prøvde å få dem på gli med at det ikke var direkte hyggelig å ha en død mann liggende der og at det på sikt kunne gi smitte problemer eller slikt. Men det ville de ikke gjøre noe med.

Til slutt kontaktet jeg det lokale politiet. I motsetning til i Norge er de ikke inne på kontorer der de unngår å treffe folk - de er ute blant befolkningen. Riktignok virker de litt truende med militærstøvler og maskingevær. Og mange lokale er redde dem. I allefall snakket jeg med en politimann som jeg har småpratet litt med før - og til slutt ringte han et nummer i det lokale offentlige forvaltningen fra min mobil. Han ville ikke bruke sin egen. Han sa han ikke hadde ringeminutter igjen.

Og fredag ble liket fjernet.

I etterkant har jeg lært litt om mekanismene som gjør det vanskelig for folk å engasjere seg - og jeg forstår spørsmålet politimannen spurte meg. "Rørte du ham?" Hvis vi hadde rørt ham eller flyttet på ham kunne vi risikere at familien hans hadde hevdet at vi hadde skjendet ham og ville krevd erstatning, eller begravelsesutgiftene dekket av "siste mann på liket". Det medførte nok også at en kar som ble påkjørt og drept ikke langt fra kontoret ble liggende i veibanen i mange timer. Folk turde ikke flytte ham opp på fortauet en gang.

Den andre mekanismen er lokalt byråkrati. Dersom vi hadde meldt dette til feil politimann (flaks for meg at dette ikke skjedde!!!!) kan en dras inn på nærmeste politistasjon til uendelige avhør og papirutfylling med mange uvesentlige detaljer. Har hørt skrekk eksempel på en tysker som måtte oppgi alle byer han hadde vært i de siste fem årene med nøyaktige datoer! Det hadde jeg ikke klart, og hvahar det med en død mann å gjøre? For å sjekke opp om enkelte har det med å finne døde menn der de reiser?

Så etter dette har vi snakket med "security coordinator" på jobben - og ganske riktig. Skal det dukke opp flere lik - så er det bare å ringe "security coordinator" og han ordner opp.

"Blekansikt" på besøk

Rigmor har vært på besøk hos oss en uke nå. Det har vært kjekt med besøk av "first-born". Hun har fått omvisning i noen av de steden vi ferdes i Lagos. Sofie har hatt henne på skolen og introdusert henne som Riglet i stedet for Rigmor. Så både lærere, kantinepersonell og medelever har hilst på Riglet.



Rigmor og jeg har vært og vekslet penger og handlet. Så nå vet Rigmor at i Nigeria pruter du på alt - inkludert raten de gir deg i banken. Jeg skulle veksle 200 dollar og de prøvde seg på en all for lav kurs. Så da var det intens pruting. Litt uvant. En vane jeg må legge av meg før jeg kommer hjem til Sparebank1.

Ellers merket vi at Rigmor var hvitere enn resten av oss hvite, ved at folk kom bort og kjente på huden hennes, aller ville fotograferes ved siden av henne. Hun var reneste turistattraksjonen på det lokale markedet.

Rigmor var med oss på Lekki market, og der syntes de at det var utrolig morsomt at en dame kjøpte tromme. Det var jo for menn. Så det var mye fnising blant de lokale håndverkerne. Så vi har en svær tromme stående, den gikk nemlig ikke i kofferten hennes hjem :-)

Vi var innom Lekki Conservation centre, og det var en fin tur. Da vi ankom ble vi møtt av en kjempeskillpadde på rømmen. Den "spurtet" nedover fra porten mot hovedveien, etterfulgt av lattermilde vakter som skulle ha den hjem igjen. Vii møtte aper, så fugler og traff en hel skoleklasse (som vi møtte flere ganger i løpet av turen, og til slutt turde de å hilse på oss.

Ellers var vi avgårde på tur til lokal stoff utsalg der Rigmor kjøpte afrikansk bommullstoff til å få laget to drakter. Deretter var det å bli målt og avtale hvordan drakten skulle se ut. Det ente bra med den ene drakten, Med den andre derimot, lagde kamerat skredder et åletrangt skjørt der Rigmor hadde bedt om vidde. Men det var da stoff rester nok til å få sydd et skikkelig skjørt.

Rigmor og jeg møtte også Jens i en liten butikk. Han drev med eiendom, salg av gass, gull og underholdning. Han solgte blant annet cd'er og DVD'er han hadde laget selv. Hyggelig og morsom kar som likte å slå av en prat.

Vi handlet selvsagt cashew nøtter og peanøtter på flasker. Her prøvde de seg også med Special price only for you! Det betydde at vi kunne få betale 800 naira for det sjåføren betaler 250 naira for. Vi måtte prøve å prate litt logikk med selgeren. Som hvorfor skal jeg betale mer? Da svarte han "Fordi du er alene" altså uten sjåføren. Til slutt fikk jeg ham til å forstå at dersom jeg ikke fikk det til lokal pris så fikk han ikke solgt. Da fikk jeg det strålende tilbudet om to flasker for 500 i stedet for en for 250. KLART at jeg slo til på dette.

Fotballkamp

I dag var dagen da jeg skulle på Nigeriansk lokal fotballkamp i Lagos. Sjåføren hadde gjort etterretningsarbeidet og lest de lokale avisene og funnet kampsted og tidspunkt. Jeg hadde fått med meg 3 kollegaer som også kunne tenke seg å se lokal fotballkamp, Niels, Arne Gunnar og Stein Erik slik at jeg ikke gikk alene. For det var visst ikke tryggt å være alene kvinne på fotballstadion må vite. "Kanskje slikt går bra i Norge - men ikke her" fikk jeg vite fra han som har ansvaret for sikkerheten vår.

Vi fikk en liten briefing av Security Coordinator før vi dro - og ros for å være så lite "attraktive" i klær og utsmykking (takk, takk!). Sylvester var vår sjåfør for dagen. Det var bra for visste vi at vi ville komme både vel frem og tilbake uten noe kluss. Han ble med oss på kampen også han og så ut til å storkose seg.
På bildet: Arne Gunnar, Niels, Sylvester og Stein Erik.

Security Coordinator bestemte at vi måtte ha med oss to politimenn. Vi skulle ikke merke noe til dem - de skulle være diskret tilstede. Og det var de. Vi så dem innimellom men de holdt seg på avstand fra oss slik at de ikke tiltrakk oss noe oppmerksomhet. Men det at vi var de eneste fire hvite på stadion var nok til smiling, vinking og peking. Men det var mange andre politimenn der - så vi var nok ikke de eneste som skulle beskyttes.

Lagene som spilte var First Bank of Lagos mot Benin Insurance of Benin city. Før kampen spurte jeg ett par av de lokale hvem som kom til å vinne. De mente alle at det var Benin. Kampen foregikk på Onikan Stadion på Ikoyi. Det var bare 15 minutters kjøring fra kontoret og i et rolig område. Stadion bar preg av å ha sett bedre dager. Det var rett og slett ett ganske slitent stadion med skitne og mangelfulle seter, maling som flasset og elektriske vifter som hadde sluttet å virke for lenge siden. Mellom to avdelinger på sitte tribunen kom vi til en liten luksusavdeling med skinnseter og fliselagte gulv! Vi regner med at det var VIP losjen.

Billetter var bare 100 Naira stykket (ca 20 kroner) for sitteplasser, 50 Naira for ståplasser. Likevel var det lite publikum tilstede. Stadion var litt liten for førstedivisjonsspill og spillerne fikk ikke skikkelig vist hva de var gode for - det var rett og slett for trangt på banen.

Stemningen på Stadion var høy skal en regne det utfra de tre trommene og to trompetene som spilte for fullt trykk hele tiden gjennom begge omgangene. At trompetisten ikke var helt utkjørt skjønner ikke jeg!

Selve lagene - Benin i gul- First bank i hvit og First Bank vinner velfortjent 1-0.

Lov og orden i Lagos

Det er mange lover og måter å håndheve lover på her i verden. I dag fikk jeg tilsendt dette avisutklippet fra sikkerhetsansvarlige her nede med ekstra vekt på at det nå var forbudt å gi bort penger til tiggere i de sentrale gatene i Lagos.

Det stod i lokalavisene i går at tigging og det å be om almisser er forbudt, og at det er forbudt å gi. Straffen er en måned fengsel for å tigge etter penger eller å gi penger til en tigger.

Så er det innført en "løsgjengerlov". Alle som er ute og går formålløst omkring eller henger ved kjøpesentre uten å handle er å definere som en løsgjenger og de kan risikere 3 måneders fengsel ved førstegangsforeteelse, ett års fengsel ved gjentakelse. Myndighetene benytter samtidig anledningen til å minne om at også utpressing er forbudt.

Her i Lagos flyter det av søppet langs veiene og i åpne områder rundt veiene. Det er nå forbudt å hive fra seg vannposer, avispapir, snopepapir og annet søppet unntatt der det er søppelspann. Det er bare å håpe at det blir satt opp flere søppelspann rundt omkring. Det er i allefall innført en bot på 50 kroner for å kaste søppel fra seg i forretningsområdet av byen.

Som nevnt på tidligere blogg innlegg er det med offentlige toaletter ett problem. Hvis de finnes - vet jeg ikke hvor de er. Man ser folk gjøre fra seg over alt. Mot en mur, fra en bro, sittende på huk over ett hull ned til kloakken, på gressplenen eller i vannet . Dette kan de antakeligvis fortsette med, men ikke i forretningsområdet.

Det å bygge på offentlig grunn er heller ikke lov lengre. Slik det er i dag driver høy arbeidsledighet mange til å opprette sine små enmannsbedrifter langs ferdselsårene i byen. Der vil du se frisøren henge et speil på en mur, male på muren at dette er en frisørsalong, sette frem en stol og vente på kunder. Det samme gjør skredderen, bilmekanikeren etc. Slik at veiskuldrene til slutt består av mange små foretninger med et yrende liv. Dette er selvsagt ikke optimalt og jeg skjønner behovet myndighetene har for å rydde opp. Men det spørs om dette er rett fremgangsmåte.

Small World - Big Party

Lørdag var vi på arrangementet "Small world - Big Party". Det var arrangert for å samle inn penger til veldedige formål her lokalt. De som hadde ansvaret var en internasjonal kvinneorganisasjon. Det var laget greit til med at alle kjøpte en billett på forhånd og deretter var mat og drikke gratis. Man kunne gå rundt til de ulike bodene og se hva som fristet og få en smakebit. Det var også boder vi holdt oss langt unna - der man tok maten fra store felles fat og mange kunne ta på maten, eller mat som var oppbevart uten skikkelig kjøling/varming. Men de fleste så ut til å være seg bevisst dette.

Noen av bodene hadde undeholdning ved boden, folk som danset og sang eller viste frem tradisjonelle sysler fra landet de representerte.

Det var satt ut store mengder med plast stoler og bord, så det var ikke noe vanskelig å få seg et sted å sitte seg med maten.

I tillegg var det underholdning fra scenen i form av at ulike nasjonale organisasjoner hadde representanter som opptrådte. Amerikanerne hadde cheerleadere, Thailand hadde noen tradisjonelle Thai damer som danset, Palestinerne hadde menn som fremførte en tradisjonell dans mens Israelerne hadde noen damer som hadde en moderne dans med noen stoler. Noe for en hver smak. Fargerikt og variert.

Tarzan båten

Det er mange kanaler, elver og en kjempestor lagune her i Lagos området. Vi bor på en halvøy utenfor en øy, festet med bro til en ny øy. Dette gjør det ikke akkurat lett å ta seg frem via veinettet. I ett tilfelle kan vi stå på Ikoyi og se til Lekki, 5 minutter med båt - og gjerne 45 minutter med bil gjennom Lagos trafikken.

Tarzan båten er en liten ferge som kan frakte noen få biler og litt last over vannet til den andre siden, passasjerene stiger ombord en liten åpen båt og fraktes over. Alle passasjerer får på seg redningsvest - og enkelte av redningsvestene lar seg lukke. I båten sitter vi tett. Først når den er skikkelig fyllt opp med 4 i bredden legges det fra land.

Vi kommer raskt over på andre siden av vannet - og der er det bare ta av redningsvesten, gå til luken og betale 50 Naira for skyssen (2,50 NOK).

Skriften på veggen

Av og til er det viktig at man får kommunisert en melding eller en beskjed tydelig. Skriftlig

kommunikasjon kan være så mye. Her i Lagos har jeg sett jobber utlyst ved skrift på vegg (Håndskrevet vel og merke - ikke trykket plakat klistret opp). Enkelte steder er det skrevet på port og mur - "This property is not for sale!" og da vet man det. Syntes det var litt spesielt å gå forbi den blå porten der det står melding om at det er tatt beslag i eiendommen August 2008. Er det noe man trenger å skrive på en port? Hvem er interessert i å vite det? Og de få (tidligere eier? kreditorer? ny eier) som dette er av interesse for kan vel få meldingen på annet vis?

En annen hyppig påskrift på murer og vegger er oppfordringen om å ikke tisse her. Dette virket rart i begynnelsen, men etter å ha bodd her noen måneder og lagt merke til mangel på toaletter og sett hvordan folk står og tisser over alt - skjønner jeg godt at de skriver det på murene sine.

Murer, vegger og porter

I det siste har jeg gått til kontoret. Det er bare 5 km og temperaturen er fin om morgenen. Litt i varmeste laget å gå hjem. I Lagos har jeg lagt merke til at alt er muret inn. For det meste ulike betong- og mursteinsmurer. På Ikoyi og Victoria Island er visst alle større bygningskomplekser og villaer inngjerdet på ett eller annet vis.

Det benyttes forskjellige taktikker for å holde uvedkommende ute - men nesten ingen skilt er satt opp. Hjemme i Norge står det av og til et skilt et sted med "Uvedkommende ferdsel forbudt" og det er nok til at jeg ikke går der i alle fall. Føler meg uvedkommende med en gang. Kan godt gå på tur et annet sted jeg. Men her må det være tydeligere signaler. Kanskje ingen føler seg uvedkommende noen steder?

Eksempel 1: Piggtråd. Det er ikke bare piggtråd - men store mengder piggtråd. Rullet nesten ut og festet på toppen av en høy mur. Jeg rekker ikke engang opp til toppen av muren - men de vil være helt sikker på at jeg ikke får lyst å ta meg over muren og inn - så dermed piggtråd i store mengder.

Andre steder har de strukket piggtråden ut til rette linjer 3 - 4 over hverandre - på toppen av gjerdet.





Eksempel 2: Glasskår støpt inn på toppen av muren. Man slipper i allefall og dra på pant hvis man bygger mur. Man bare samler flaskene, knuser dem og hiver dem på toppen av muren. Det er jo gjenbruk det også. Siden det var så utrolig høyt opp til glassbitene fikk jeg ikke med det fine fargespillet. De som vil se det får ta seg en tur ned hit og gå morgentur med meg!








Eksempel 3: Her er det planlagt. Rustne metall stenger som er spisset stikker opp av muren.















Eksempel 4: Piggete kant på porten. Her er inngansporten saget opp på toppen med spisse trekanter.
















Eksempel 5 - den ultimate vinneren av fiendtlig inngangsparti. Jernspisser i ulike vinkler langs hele muren. Og i tillegg bjeffende bikkjer på innsiden. Jeg må innrømme at dette var den eneste muren jeg lurte på om det kanskje var verdt å ta en stige med så en kan klatre opp og kikke inn. Men jeg skal ikke sette grå hår i hodet på securitygutta - så det blir med tanken. Hadde vært kjekt å se hva som er bak en mur som man har lagt så mye arbeid ned i å få folk til å la vær å klatre over.

Overnattingsbesøk

Sofie har vært en god del på overnattingsbesøk hos venner og har hatt venner på overnattingsbesøk her. I går sov hun over hos Axi og da jeg dro for å hente henne i dag, kom den unge mannen selvsagt med oss hjem. Like etter ringte det på døren og Tari og Megan kom (der Sov Sofie over forrige helg - og helgen før det sov de her). Etter en halv time kom det en sjenert gutt som het David, som jeg ikke hadde møtt før og ville også på besøk å leke. Så nå bygges det Lego på rommet til Sofie.

Jentetur til Badagry

Vi hadde en tur til badagry kombinert med overnatting på stranden fra lørdag til søndag. Det var en jentetur, og noen av damene hadde organisert det skikkelig med lunsj, middag, frokost og lunsj - og hvem som skulle ta med hva. Herlig.

Badagry er en av slavetidens utskipningsporter. De fangte slavene ble stuet sammen i Badagry hos de ulike slavehandlerne og slaveoppkjøperne før de ble ført til Point-of-no-return og ombord på båter som fraktet dem over havet til ett liv i fangeskap (hvis de ikke døde underveis).

Badagry hadde et museum der de fortalte historien, og guiden var ganske flink til å fortelle. Selve effektene de hadde var dårlig tatt vare på. Bilder og kart var falmet, lyset virket ikke så vi gikk i halvmørke, men det var liksom en del av stemningen.

Nigeriansk mat

Vi har snakket en del med Joy om hva vi spiser i Norge, i Europa og hva de spiser her i Lagos, nede i Port Harcourt området der hun er fra. Og så en dag tilbød Joy oss å lage litt lokal mat.

Joy kokte noe som minnet om semulegrøt, men det var kokt med litt vann og olje til en glatt grøtkonsistens ute smak. Men smaken kom i gryte nummer to. Der var det noen lokale blader, fisk og kylling og diverse jeg ikke aner hva var - kokt til alt var mørt. Fisken hadde oppløst seg selv og var bare små hvite prikker i en gul masse. Men, det smakte godt. Og så var det så pass krydret at det var godt å ha den smaksløse hvite massen å mikse det med.

Nanny

Joy er Sofie sin nanny. Hver morgen 06.30 ringer det på døra. Da kommer Joy. Hun sier blidt god morgen før hun går til rommet til Sofie og sjekker at alle lekser er i ranselen, finner gymklær, karatedrakt eller andre effekter som trengs i løpet av dagen. Hun passer på at det er penger til drikke i skolens kantine og at Sofie holder avtaler med sine venner (overnatting, hvem skal besøke hvem og når).

I morgen skal Joy lage Nigeriansk mat til oss for første gang - og vi er spent. I dag skjønte vi at kylling og fisk var viktige ingredienser i maten.

Nanny Joy sitter også barnevakt. Når Joy har vært barnevakt så står TV'en alltid på kanalen African Magic som viser afrikanske (Nigerianske filmer). Det tar litt tiå venne seg til dem. De er ganske enkelt anderlkedes når det kommer til dialogform, kostymer og handling. Nollywood bør oppleves.

Joy passer godt til sitt navn, hun er så blid og hjelpsom og mener så vel. Hun og Sofie har hatt en uenighet om juice. Sofie mener at appelsinjuice på kartong odt nok - Joy insisterer på å lage ferskpresset appelsinjuice til Sofie. Så hun skreller og presser appelsiner som hun serverer Sofie mens hun gjør leksene. Lurer på hvordan vi skal klare oss uten Joy dersom dette mentalt legger listen for hvilken service omgivelsene skal gi til et barn som holder på med leksene.

Han reiser hun reiser og barnet er hjemme

Jeg flyttet til Lagos for å tilbringe mer tid sammen med ektemann og yngste datter. Det fungerte ganske godt høsten 2008 men så langt i 2009 har det ikke vært en stor suksess. Olav har vært borte i 2 uker i Stavanger og er nå i Canada på kurs. Han kommer hjem lørdag - men det hjelper ikke så mye for da drar jeg! Til Stavanger for en uke. Og når så jeg kommer tilbake drar han igjen. Men så tror vi at alt skal ordne seg.

Sofie er den eneste av oss som har vært i Nigeria siden august 2008 - med juleferien i Sør Afrika som eneste avbrudd.

Sofie er svært opptatt for tiden. Hun har lyst på oransje belte i shotokan karate. Hun har skjønt at da må hun kunne de "kjedelige" kataene skikkelig. Selvstendig som hun er har hun kontaktet privatlærer og booket seg for privatleksjoner til de to kataene sitter som de skal. Så nå er hun igjen etter skolen hver dag i uken! Mandag - ordinær karatetrening, tirsdag privattime, onsdag turn, torsdag og fredag privattime. Jeg syntes selvsagt at hun skal få lov å prøve seg - og krysser fingrene for at 4 karatetimer i uken ikke skal bli for mye, at hun går lei. Så langt ser det ikke slik ut.

"Savner du pappa?" spør jeg. "Min pappa?" svarer hun. Nei det har hun ikke hatt tid til enda - han har da ikke vært borte så lenge vel? kanskje ikke? Det er mulig at tre uker hjemmefra er kort tid for små karatejenter som overnatter hos venniner eller har venner på overnatting hver helg og har travle skoleuker innimellom helgene.

Ellers får jeg et visst inntrykk av at karate har blitt en viktigere del av livet hennes ved at hun plutselig forlater pult og stol og øver på visse slag elller vendinger før hun setter seg ned igjen og fortsetter med leksene.

Franschhoek

Vi kom frem til Franschhoek om ettermiddagen 26. desember. Sofie var lykkelig over å få sitt eget rom på hotellet med dobbelseng og nøkkel. I tillegg var svømmebassenget i Franschhoek varmere enn det hadde vært i Cape Town, så da ble humøret enda bedre.

Vi måtte selvsagt begynne med en tur til Hugenottmonumentet der Sofie straks poserte for bilde.

Da vi skulle ut å spise led vi valgets kvaler. Det var jo sååå mange restauranter at det var vanskelig å velge. 8 av Sør Afrikas topp 10 restauranter befinner seg i Franschhoek ble vi fortalt. Og det kan da sikkert stemme. Vi endte opp på en tilfeldig valgt restaurant og fikk ett godt måltid der. En form for grillet, lettsyltet griseknoke? Med god hvitvin til. Sofie slo seg løs med en Pizza. Hun hadde tydeligvis brukt opp calamari kvoten sin.

Dagen etter hadde vi planlagt å dra til en vingård som hadde ørretoppdrett og sykkelmuligheter. Den var da lagt ned siden guidebokan var skrevet og vi måtte da finne en liten back-up plan. Olav spurte hotellet hva de anbefalte - og dermed endte vi opp på Donne Dieu - vinsmaking og lunch.

Bildet av Olav med hatt og glass er tatt av Sofie.

Restauranten må ha en av de vakreste utsiktene over Franshhoek dalen. Vi fikk bord like ved vinduet. Sofie ville ha stolen med ryggen mot vinduet, så tok hun en rask kikk på utsikten og satt seg til å spille Nintendo DS til maten kom.

Castle of Good Hope

Før vi dro til Franschooek 2. juledag var vi innom borgen eller slottet i Cape Town - Castle of Good Hope. Det var ikke noe særlig sett fra utsiden, men den var både større og finere inni. Det første som møtte oss var en litt fiendtlig dør. Den var laget i tre riktignok, men med massevis av pigger som vendte i mot oss. Det så selvsagt litt imponerende ut - men jeg tviler på om det bidrar til å holde fiender på avstand.

Da vi hadde betalt og kommet oss inn gikk vi rundt og så på bygninger, møbler og leste litt om historien derfra. Dette syntes Sofie var skikkelig kjedelig. Hun ville heller ta bilder av gjess på plenen og telle antall gåsunger og løpe litt i trappene. Men hun ble litt imponert da vi kom til et spisebord med 104 stoler rundt. De ble selvsagt kontrolltelt to ganger - siden det ikke var akkurat 100. Vi så på mange av de første kartene over området hvordan byen hadde flyttet seg utover, og lagunen var fyllt ganske mye i frem til 30-40 tallet.

Da vi hadde sett litt inni slottet var det på tide å etterkomme Sofie sitt ønske om å klatre opp på toppen og se utove byen. Det var flere veier opp og mange trapper vi kunne løpe i. Det var selvsagt verdt turen opp, vi fikk sett rådhuset og taffelfjellet og resten av bygryten.