Han reiser hun reiser og barnet er hjemme

Jeg flyttet til Lagos for å tilbringe mer tid sammen med ektemann og yngste datter. Det fungerte ganske godt høsten 2008 men så langt i 2009 har det ikke vært en stor suksess. Olav har vært borte i 2 uker i Stavanger og er nå i Canada på kurs. Han kommer hjem lørdag - men det hjelper ikke så mye for da drar jeg! Til Stavanger for en uke. Og når så jeg kommer tilbake drar han igjen. Men så tror vi at alt skal ordne seg.

Sofie er den eneste av oss som har vært i Nigeria siden august 2008 - med juleferien i Sør Afrika som eneste avbrudd.

Sofie er svært opptatt for tiden. Hun har lyst på oransje belte i shotokan karate. Hun har skjønt at da må hun kunne de "kjedelige" kataene skikkelig. Selvstendig som hun er har hun kontaktet privatlærer og booket seg for privatleksjoner til de to kataene sitter som de skal. Så nå er hun igjen etter skolen hver dag i uken! Mandag - ordinær karatetrening, tirsdag privattime, onsdag turn, torsdag og fredag privattime. Jeg syntes selvsagt at hun skal få lov å prøve seg - og krysser fingrene for at 4 karatetimer i uken ikke skal bli for mye, at hun går lei. Så langt ser det ikke slik ut.

"Savner du pappa?" spør jeg. "Min pappa?" svarer hun. Nei det har hun ikke hatt tid til enda - han har da ikke vært borte så lenge vel? kanskje ikke? Det er mulig at tre uker hjemmefra er kort tid for små karatejenter som overnatter hos venniner eller har venner på overnatting hver helg og har travle skoleuker innimellom helgene.

Ellers får jeg et visst inntrykk av at karate har blitt en viktigere del av livet hennes ved at hun plutselig forlater pult og stol og øver på visse slag elller vendinger før hun setter seg ned igjen og fortsetter med leksene.