Møbler - litt fremgang

i Nigeria er det importforbud på møbler. Dette kan man forstå med et internt marked på 148 millioner mennesker. Men enda bedre forstår man det når en har prøvd å handle møbler. Hadde de hatt en hvilken som helst av møbelkjedene i stavanger her - hadde de slått ut alle konkurentene her nede( bortsett fra prisen da) i og med at de har møbler klar til levering. Her kommer de hjem til deg og måler opp og lover å levere om to uker. Dette skjer selvsagt ikke. Men vi har fått noen leveranser på plass nå. Sofie har fått et nydelig skrivebord i mørkt tre, bygget for henne, med tre skuffer og akkurat passe stor skriveflate. Nydelig arbeid. Hun har også fått en hylle til shampo, tannkost og strikk på badet sitt. Igjen - nydelig håndtverk.

SÅ har vi fått en hylle til oppbevaring av kofferter. Den står da 90 grader på den veggen den skulle stå ved - og er for å si det mildt - tungvint å bruke. Men ser håndtverksmessig ut til å være bra.

Møbler på verandaen mangler enda - og det samme gjør hyller til vårt bad. Vi får se hvor mange "to-ukere" det går til de kommer.

Fiskegarn

I Nigeria og en del andre afrikanske land har de et spesielt type fiskegarn som de kaster ut i vannet over stimer av småfisk. Garnet er sirkelformet med blylodd nederst og når det trekkes opp danner det en "pose" som holder fisken.

Fra verandaen vår kan vi jevnlig se små båter med 1 - 3 mann ombord ute i lagunen og fiske. Men, når jeg har løpt etter kameraet - har det selvsagt dugget på linsen, og tålmodigheten min gjør at det ikke har blitt noen bra bilder av fiske enda. Men her er ett fra nettet som illustrerer typen.

Og hvorfor skriver jeg plutselig om fiskegarn? Jeg er vokst opp delvis på bondelandet i Danmark, og delvis på vestlandet, et lite steinkast fra sjøen. Så fiske - var en av barndommens store gleder - og en bra fritidsaktivitet selv i dag. Her får jeg ikke lov å kontakte lokale fiskere og be om en fisketur, det regnes for risikabelt - så da får jeg la være. (Men jeg har veldig lyst).

Men i allefall - jeg har prøvd å skaffe et slikt garn til min far, som også liker å fiske. Men hverken på markeder eller butikker har jeg fått napp. Så spurte jeg Big John, en lokal h;vding her, og han klarte å fikse dette.

Produksjonsmåten viser litt om økonomisk utvikling og tidshorisont. Først skulle han snakke med en som laget garn og få pris. Det ble gjort - og grundig rapportert tilbake. Så meldte han at materiell til garnet var kjøpt inn, så han trengte penger til bly. Alternativt var stein nederst på garnet, men bly var best. Forhåndsbetaling av "bly penger". Og nå - forrige søndag - var garnet klart. Vi fikk demonstrert kasteteknikken, og garnet landet i en fin sirkel i sanden på stranden.

Og jeg har enda en julegave klar.

Nigeriansk kulturdag på skolen

I dag var det Nigeriansk kulturdag på Sofie sin skole. Internett var nede på jobben i går, så jeg hadde ganske mye å gjøre, men begynte dagen på skolen hennes. Det var først og fremst en fargerik opplevelse. Alle barne (neste alle barne) var i Nigerianske klær i stedet for skole uniformen. På bildet er klasse 2 N, klassen til Sofie.

Joy, Sofie sin nanny, hadde sydd klær til Sofie da hun ikke var helt fornøyd med de nigerianske klærne hun hadde.

På skolen var det forestilling, utstilling, marked og matsmaking. Vi fikk se Haussa folk ri hestene sine og opptre med sitt tradisjonelle hesterytter program på skolens fotball bane. Jeg hørte at fotball treneren ikke var så begeistret - de skal spille kamp på onsdag og hestene trødde ikke akkurat forsiktig på gresset.

Når det er fest, eller høytideligheter klær de Nigerianske damene seg opp og bruker blant annet noen ganske store tørklær som de binder sammen til hatter eller hodeplagg. Det var mange slike hodeplagg å se på skolen i dag, og mange hvite damer med nigeriasnke tørklær.

Tennisbanene var omgjort til marked der Nigeriansk håndtverk ble solgt. Jeg har en stund vært på jakt etter den siste finishen til noen av julegavene, og det fant jeg i dag - hurra! Ellers var det en ar

tig opplevelse at rektor hadde instruert selgerne i å være like tøffe forhandlere overfor barna som de var på vanlige markeder. Der begynner de gjerne med 3 ganger den prisen de ender opp med å selge det for. Barna hadde så fått opplæring i pruting og ble sendt avgårde med sine egne penger som foreldrene hadde fått beskjed om å gi til barna. Av og til koster jo lærdommen litt. Sofie gjorde det bra på pruting. Hun har jo vært med erfarne shoppere og handlet på stranden før, så hun fikk kjøpt seg litt smykker og en utskåret frosk.

Da vi kom til skolen om morgenen satt det en flokk kvinner og spilte musikk på instrumenter laget av ulike tørkede grønnsaker. De fleste med et slags rasle instrument, med to trommeslagere. Den ene hadde et gigantisk gresskar tørket, toppen kappet av og snudd opp ned. Det satt hun og slo på. Den andre hadde fyllt det tørkede gresskaret med vann og hadde et helt, mindre gresskar flytende opp i vannet, og drev og slo på det. Dempet og rytmisk. Kanskje noe for trommisene på Våland
å øve seg på, så kan de ta frem skarptrommen når det gjelder?

Nærområdet

Nå har jeg fått en del spørsmål om hvor vi bor, og folk finner oss ikke på kartet etc. Og det er dårlig med kart over området. Vi finner bare kvasi kartet på Google, satelittbilde med noen veier som nesten treffer der de går i virkeligheten. Ellers er det et papirkart som de Amerikanske damene i Lagos har fått laget. Men dette satelitt bildet er godt nok til å vise hvor vi er i verden. Nederst på kartet er kystlinjen. Der alle de blå ballongene er finner vi Victoria Island som er finanssentert her, der finner vi handlesteder og Sofie sin skole. Der den blå ballongen med A på er finner vi øya Ikoyi - der det nigeriasnke statsoljeselskapet holder til og der Statoil har kontoret sitt. Fra Ikoyi er det bygget en kunnstig øy som har fått navnet Banana Island. På den vestre siden bor vi. Med utsikt utover lagunen, og utsikt inn til fastlandsdelen av Lagos.

Nabolaget består av fine blokker, leilighetskomplekser og kirker. Det er bygget ut en stor flott påkostet kirke på Banana, men vi har også funnet en kirke av den mer rimelige typen. Det er plast presenning og plaststoler. En søndag formidag da vi var ute å gikk tur, var det ganske livlig der. Helt andre rytmer enn jeg kan huske fra de gangene jeg har vært inne i kirker. Og det var godt besøkt. Blokkene i bakgrunnen er der vi bor.


En annen kirke jeg har sansen for er en vi kjører forbi hver gang vi skal handle eller inn til skolen til Sofie. den ligger i en av de virkelig travle rundkjøringene, og har bare et så fantastisk navn. For meg summerer navnet opp hele trosretningen den representerer. dersom du ikke kan lese navnet er det "Church of the Assumption".




Området på fremsiden av blokken vår mot lagunen har svømmebasseng og fint opparbeidede små hageflekker. Det er kjekt å se forskjellen på plantene her og hjemme, på hvor lett ting gror her med fuktighet ogg varme i stedet for fuktighet og kulde som vi er mer vant med.

























Fra verandaen vår ser vi de lokale fiskerne med sine små båter ute på jakt etter dagens fangst. Om morgenen ca kvart på syv når vi skal avgårde på skole og jobb, hender det jeg lurer på om jeg ikke burde vært ute på lagunen og fisket i stedet. Det ser så idyllisk og koselig ut. Men med det antall båter som er der ute kan det jo ikke være allverden av fisk å fange, og mange av fangsredskapene er rimelig primitive og hullete. Så da er det nok bedre for alle at jeg sitter på kontoret og jobber og kjøper fisk fra fiskerne, og ikke minst de store rekene de tar opp.I tillegg til de små fiskebåtene ser vi større båter ute i Lagunen som henter opp sand som de kjører til land og selger.

Vi overnatter på stranden

Det var planlagt skolefri fra 1. til 3. oktober. Regjeringen erklærte plutselig at det var 29.9 - 1.10 som skulle være offentlige fridager. Dermed ble skolefri en hel uke.Og med en uke fri for Sofie og tre dager for oss måtte vi finne på noe - noen opplevelser må man da få med seg når man har en hel uke fri fra skolen. Både Olav og jeg måtte innom jobben mandag, Norge holder ikke fri, men jeg lovet Sofie å ta fri tirsdag og onsdag.

Så Sofie og jeg pratet litt om hva som kunne være spennende (og litt om hva som er realistisk å få til på kort varsel - dvs ikke Egypt og pyramidene, ikke Euro Disney) å gjøre på fridagene. Vi ble enige om å spørre om å få lov til å overnatte ute i Statoil sin strandhytte.

Så sammen med 4 andre dro vi utover tirsdag, til bading, grilling, bølgeskvulp og sol. Sofie var bortom sine nye godt voksne venner Lise og Knut og herjet med Knut i bassenget deres. Jeg tror hun betrakter ham som en reservebestefar. Han er så flink å leke og herje at man ikke kan tro det altså.


Lise og Knut har sin egen strandhytte bare ett par hundre meter vekke fra Statoil sin, og Lise kom innom og inviterte Sofie bortom. Det var barn på besøk Sofie kunne leke med, men jeg tror Sofie stort sett lekte med Knut.


Det har vært helt herlig temperatur på stranden denne gangen - ikke for varmt, passe med vind og passe veksling mellom skyer og sol.

Det var en nydelig kveld, og vi lå i andre etasje under moskitonettene våre og kunne se på stjernene og høre på bølgeskvulpet. Det ble helt svart, men ute på havet lyste det godt opp fra båter som lå i kø for å komme inn til havnen. På rekke og rad med full belysning ombord. Sofie syntes det var litt skummelt med bølgene så tett på sengen, så hun måtte under moskitonettet mitt, og Olav måtte ta hennes plass.

Jeg våknet midt på nattene av torden og regn. Da raste alle tenkene rundt i hodet på meg, holder taket tett? Det er jo bare noen palmeblader? Svar, ja da. Det eneste stedet det lakk litt var der vi hadde satt fra oss kameravesken med videokamera i. Heldigvis var det en kraftig veske og det var bare litt fuktighet der i morges så Olav fikk satt alt frem til tørk.
Ellers fikk vi bevis på at hundene der også er redde når det tordner. I løpet av natten hadde tre unge hunder funnet trygghet i å snike seg inn til oss og legge seg i nærheten av madrassene våre.