er ikke noe du ønsker skal skje med venner, familie eller bekjente. Jeg ankom Lagos til planlagt tid (Hurra! Ingen forsinkelser!) og det gikk glatt gjennom immigrasjon og passkontroll. Da jeg kom til bagasjebåndet - ventet enda en positiv opplevelse, kofferten min kom raskt! SÅ jeg tok den av og ventet på den lille cabin-bagen som jeg også sendte.
Ved siden av meg stod en familie på tre. De hadde hver sin bagasje tralle. Og etterhvert som koffertene kom, skjønte jeg at de trengte det. De hadde de største koffertene jeg noensinne har sett. Og de hadde tre hver! I tillegg til ryggsekker, bager, og plastikkposer i mengdevis.
Har KLM sluttet å ha begrensninger på hva du kan ta med deg in i kabinen? Hvis de skal ha alt det der i hyllene over seg, kan det ikke være plass til andre passasjerer sine ting! Men nå er jeg litt på avveier. De fikk tingene sine og gikk. Det ble lengre mellom kofferter og bager, og det kom ikke ny bagasja på båndet. SÅ da lokaliserte jeg KLM sitt bakkemannskap. Hun satt på en benk. Da jeg sa at jeg savnet en koffert viste hun meg en liste med navn og spurte om en av dem på listen av meg. Det var det ikke. "Da savner du ingen koffert" sa hun. Jeg gjorde da det! Så jeg viste henne bagasje lappen - to bagasjelapper - en koffert --> jeg savner en stk bagasje. Men damen stod på sitt. Dersom jeg ikke var på listen hun hadde fått fra Amsterdam kunne min koffert ikke være borte. Hun kunne ikke svar på hvor den var. Etter ca 20 minutter begynte hun å fylle ut et skjema. "Property Irregularity Report" og ba meg komme tilbake på flyplassen neste kveld for å lete etter kofferten min.
Jeg trodde ikke mine egne ører. Det var da ikke jeg som hadde rotet den bort! Det var jo KLM. Burde de ikke finne den og ringe meg? Nei, slik gjorde de det ikke i Lagos - jeg må pent ut på flyplassen og se om den kommer med flyet i morgen.
Neppe. I ettermiddag skal jeg kontakte KLM sentralt og sjekke om dette er service nivået de legger seg på. For i så fall bør det skrives og tydeliggjøres på web siden deres at de ikke tar ansvar for bagasjen dersom de roter den bort. Så vet passasjerene det og kan velge et annet selskap å fly med.
SAS har rotet bort kofferter og bager for meg mange ganger - men da har de ringt meg og levert det på hotell eller hjemme.
torsdag 30. april 2009
fredag 17. april 2009
Påskeferie i Paris
Påskeferien vår skulle legges til Pris i år - hadde vi bestemt. Så da marte dro fra Lagos til Stavanger, dro Olav, Sofie og jeg fra Lagos til Paris. Der møtte vi Rigmor og Nelson.
Hotellet: Vi hadde bestilt hotell over internett utfra lokasjon og koselige bilder fra hotellets web side. Da vi ankom hotellet var det koselig og hjelpsom stab, og vi fikk rom med to soverom som avtalt. Men det luktet støv og mugg, var direkte skittent og slitt - så ikke helt slik det så ut på bildene. Men daglig leder var grei, ga meg en katalog og ba meg finne bildene jeg hadde sett på Internett ved bestilling, og fikk oss overført til ett hotell på andre siden av Seinen, like lokalt og mye nyere, renere og koseligere. God service og god hjelp.
Ellers ble Paris tur langs Seinen, Louvre og Mona Lisa, Eiffeltårnet, Katakombene, Asterix parken, litt handling, tur i parken, crepe's og and, Sushi og baguetter.
Louvre var flott. Sselv om vi var forberedt på at Mona Lisa var mye kø og lite maleri - ble denne virkningen forsterket av det gigantiske nattverd maleriet på motsatt side. Antakeligvis det største og fargerikeste maleriene i museet. Da vi hadde kikket litt på Mona Lisa og de andre maleriene i sal 6 og skulle gå videre - manglet en av følget. Sofie var borte vekk. SÅ først stod jeg på avtalt sted ved utgangen fra sal 6 mens Rigmor, Olav og Nelson lette. Deretter ventet Olav mens resten av oss utvidet søket. Vaktene snakket ikke Engelsk og forstod ikke "missing girl" så jeg måtte vise fletter og høyden hennes - da løsnet det for den ene vakten som dro meg med til et rom der det satt en rød-håret jente og en svart håret jente med fletter - og hylskrek. Ingen av dem kunne fransk eller engelsk, ikke Norsk eller tysk heller, men skrike kunne stakkarne. Vakten ville gjerne dytte den rødhårede ca 3 år gamle på meg, men jeg ville finne Sofie. Vel tilbake til samlingsstedet var hun funnet. Hyun hadde fått nok av trengsel og folk, fått trøtte bein og satt seg i en sofa og spilt Nintendo DS og ikke savnet oss det spor.
Vel verdt å legge påskeferien til Paris, trærne blomstret, det var vår i luften, fortaustrestaurantene var åpne og god stemning.
Hotellet: Vi hadde bestilt hotell over internett utfra lokasjon og koselige bilder fra hotellets web side. Da vi ankom hotellet var det koselig og hjelpsom stab, og vi fikk rom med to soverom som avtalt. Men det luktet støv og mugg, var direkte skittent og slitt - så ikke helt slik det så ut på bildene. Men daglig leder var grei, ga meg en katalog og ba meg finne bildene jeg hadde sett på Internett ved bestilling, og fikk oss overført til ett hotell på andre siden av Seinen, like lokalt og mye nyere, renere og koseligere. God service og god hjelp.
Ellers ble Paris tur langs Seinen, Louvre og Mona Lisa, Eiffeltårnet, Katakombene, Asterix parken, litt handling, tur i parken, crepe's og and, Sushi og baguetter.
Louvre var flott. Sselv om vi var forberedt på at Mona Lisa var mye kø og lite maleri - ble denne virkningen forsterket av det gigantiske nattverd maleriet på motsatt side. Antakeligvis det største og fargerikeste maleriene i museet. Da vi hadde kikket litt på Mona Lisa og de andre maleriene i sal 6 og skulle gå videre - manglet en av følget. Sofie var borte vekk. SÅ først stod jeg på avtalt sted ved utgangen fra sal 6 mens Rigmor, Olav og Nelson lette. Deretter ventet Olav mens resten av oss utvidet søket. Vaktene snakket ikke Engelsk og forstod ikke "missing girl" så jeg måtte vise fletter og høyden hennes - da løsnet det for den ene vakten som dro meg med til et rom der det satt en rød-håret jente og en svart håret jente med fletter - og hylskrek. Ingen av dem kunne fransk eller engelsk, ikke Norsk eller tysk heller, men skrike kunne stakkarne. Vakten ville gjerne dytte den rødhårede ca 3 år gamle på meg, men jeg ville finne Sofie. Vel tilbake til samlingsstedet var hun funnet. Hyun hadde fått nok av trengsel og folk, fått trøtte bein og satt seg i en sofa og spilt Nintendo DS og ikke savnet oss det spor.
Vel verdt å legge påskeferien til Paris, trærne blomstret, det var vår i luften, fortaustrestaurantene var åpne og god stemning.
Marte på besøk
Da Rigmor hadde reist gikk det et par dager - og så kom Marte på besøk. Det var kjekt å få besøk igjen, og Sofie gledet seg stort. Denne gangen fikk jeg tatt Marte med til Lekki Conservation Centre slik at hun også skulle få hilse på apene. Da vi kom frem må jeg innrømme at jeg var mest fristet til å snu. Noen arrangerte påske-egg-jakt der. Det var da forsåvidt greit. Men musikken! De hadde helt tydelig på godt lokalt vis funnet maksimun bass knappen kombinert med maksimum volum, så musikke runget ut over hele parken.
Det var første gang vi ikke så skillpadder det, tydelig at de hadde gjemt seg så langt nede i sine små jordhuler de kunne komme. Og apene? De var ikke på sine vanlige plasser, men så langt fra lydkilden som mulig. Men da fikk vi i allefall sett mange samlet samtidig. Marte demonstrerte at apemor klarte å lure henne også. Da Marte hadde filmet og fotografert små-apene en stund begynte apemor å få nok og lagde sine spennende lyder for å lokke henne vekk fra avkommet. Marte fulgte sin mor og fars fotspor - og lot seg lure bort fra små-apene og begynte å lete etter den som lagde de spennende, rare lydene.
Ellers fikk Marte laget seg skreddersydde sykkeljakker i skikkelig nasjonalistiske farger, og et par skikkelig fargerike treningsbukser mens hun var på besøk. To strandturer fikk hun også med seg, så hun klarte da å bli litt solbrent mens hun var her.
Det var første gang vi ikke så skillpadder det, tydelig at de hadde gjemt seg så langt nede i sine små jordhuler de kunne komme. Og apene? De var ikke på sine vanlige plasser, men så langt fra lydkilden som mulig. Men da fikk vi i allefall sett mange samlet samtidig. Marte demonstrerte at apemor klarte å lure henne også. Da Marte hadde filmet og fotografert små-apene en stund begynte apemor å få nok og lagde sine spennende lyder for å lokke henne vekk fra avkommet. Marte fulgte sin mor og fars fotspor - og lot seg lure bort fra små-apene og begynte å lete etter den som lagde de spennende, rare lydene.
Ellers fikk Marte laget seg skreddersydde sykkeljakker i skikkelig nasjonalistiske farger, og et par skikkelig fargerike treningsbukser mens hun var på besøk. To strandturer fikk hun også med seg, så hun klarte da å bli litt solbrent mens hun var her.
mandag 30. mars 2009
Å kjøpe seg en benk
For en stund siden møtte jeg en selger på stranden. Disse møter jeg egentlig nesten hver søndag - men denne dagen møtte jeg en som solgte bilder broren hadde laget.
En bror her nede trenger ikke være en bror slik som hjemme, mer en mannlig slektning eller en fra samme etniske gruppe. Men nok om det.
Ett av de mange bildene hans, mann med saksofon - fanget min interesse. Jeg syntes prisen var i stiveste laget, så det ble heftig og ganske langvarig pruting. Det var han som ga seg til slutt.
Det viste seg at han egentlig var møbelsnekker. Han viste meg en katalog over arbeidene sine, og der var benken jeg hadde lyst på. Tenk det - for et sammentreff. Jeg ble så begeistret at jeg ikke engang prutet! Å nei da. Her pruter jeg et bilde ned fra 7000 Naira til 2000, mens benken til 30.000 Naira (1500 kroner) tar jeg på strak arm. ”Møbelmannen” var så sjokkert at han kommenterte dette etter at vi hadde inngått en avtale om lengde og bredde på benken, og litt detaljer om det skulle være en boks under benken til oppbevaring. Vi ble enige om at han skulle snekre en Nigeriansk benk til meg med elefanter og afrikanske dyr på fronten og sidene, men slett på sitteflaten og rygg.
Jeg må innrømme at da jeg begeistret fortalte de andre om avtalen og de alle mente at nå har du gjort en tabbe (og det er mulig det ) ble jeg litt i tvil. Tvilen økte da de også var skeptisk til at jeg betalte 5000 Naira i forskudd. Men jeg tenkte på hvor mye arbeid det var, og at han hadde familie å fø på. Så pytt pytt. Og de 5000 naira'ene han skulle ha i forskudd var jo til å skaffe tørket tre. Jeg visste at mange av håndtverkerne her lever fra hånd til munn, så jeg syntes det var greit med forskudd, selv om man selvfølgelig ikke har noen garanti for en leveranse.
Han fortalte at han trengte 6 uker på leveransen – også greit det. (Jeg regnet basert på tidligere erfaringer her nede med at det ville gå dobbelt så lang tid minst). Så tirsdag, bare 2 uker etter ringer han meg og spør om han kan levere til leiligheten min onsdag. Woow! Tenkte jeg, en Nigeriansk håndverker som leverer før tiden! Det kan vel ikke stemme? Så ivrig var jeg hjemme til avtalt tid – klokken 16.15 – og han kom. Men ikke med benken jeg hadde bestilt. I stedet hadde han laget en magisk krakk til meg! Og den ville han ha 20.000 Naira for. Jeg har bodd her siden august - og trodde at nå var jeg så erfaren at det ikke skulle bli flere store overraskelser. Men så feil kan man ta. En magisk krakk som jeg ikke hadde bestilt? Hva tenker han?
Jeg fortalte ham at jeg var ikke interessert i magiske krakker skjært ut av ett trestykke (selv om arbeidet var svært fint og jeg egentlig godt kan tenke meg en slik krakk eller to) jeg ville bare ha benken min, slik som vi var blitt enige om. Dette skjønte han ikke. Så jeg brukte 15 minutter på å få ham ut av leiligheten og ta med seg den magiske krakken sin (Som han desperat drev og bød seg selv nedover på ”18.000 Naira ma’m?” til han endte opp på 15.000).
Så viste det seg etter hvert at møbelmannen hadde brukt forskuddet han hadde fått til å kjøpe et stk tørket trestykke fra Gambia – og det var akkurat nok til å lage en magisk krakk av! Så nå hadde han ikke penger til materialet til benken min. i allefall var det historien han gav meg. Så mot alle små advarende stemmer inne i eget hode – og Henrik (HR sjef og nabo) sine advarsler, bladde jeg opp 5000 Naira til materiale til benken for andre gang.
Dette fortalte jeg til kollegaer - og de var ganske sikker på at jeg aldri vil se mannen eller den bestilte benken. Så da gikk jeg der noen uker og var litt spent på om jeg ville få en benk eller om han dukker opp med et annet tre arbeid. I verste fall var jeg 500 kroner fattigere og en erfaring rikere, tenkte jeg.
Torsdag ringte telefonen igjen, (den har ringt innimellom før også da men ikke med "møbelmannen" som ringe-id) og han fortalte at jeg måtte informere security der vi bor om at fredag klokken 4 ville han og læresvennen komme med benken. Hurra!
Og fredag litt etter klokken fire ringte security og spurte om jeg ventet på en møbelsnekker med benk. Dette kunne jeg bekrefte og mannen og gutten kom med benken min. Og den er bare så fin! Sofie var begeistret for giraffer og elefanter og nesehorn og trær langs sidene, og jeg var fornøyd med at lokket lar seg åpne og lukke. Ellers kan det nevnes at det plutselig begynte å lukte nypussede sko i stuen etter at benken kom inn. Det er fordi de bruker skosverte til å behandle treverk med her nede. De polerer treet til det skinner i brunt.
En bror her nede trenger ikke være en bror slik som hjemme, mer en mannlig slektning eller en fra samme etniske gruppe. Men nok om det.
Ett av de mange bildene hans, mann med saksofon - fanget min interesse. Jeg syntes prisen var i stiveste laget, så det ble heftig og ganske langvarig pruting. Det var han som ga seg til slutt.
Det viste seg at han egentlig var møbelsnekker. Han viste meg en katalog over arbeidene sine, og der var benken jeg hadde lyst på. Tenk det - for et sammentreff. Jeg ble så begeistret at jeg ikke engang prutet! Å nei da. Her pruter jeg et bilde ned fra 7000 Naira til 2000, mens benken til 30.000 Naira (1500 kroner) tar jeg på strak arm. ”Møbelmannen” var så sjokkert at han kommenterte dette etter at vi hadde inngått en avtale om lengde og bredde på benken, og litt detaljer om det skulle være en boks under benken til oppbevaring. Vi ble enige om at han skulle snekre en Nigeriansk benk til meg med elefanter og afrikanske dyr på fronten og sidene, men slett på sitteflaten og rygg.
Jeg må innrømme at da jeg begeistret fortalte de andre om avtalen og de alle mente at nå har du gjort en tabbe (og det er mulig det ) ble jeg litt i tvil. Tvilen økte da de også var skeptisk til at jeg betalte 5000 Naira i forskudd. Men jeg tenkte på hvor mye arbeid det var, og at han hadde familie å fø på. Så pytt pytt. Og de 5000 naira'ene han skulle ha i forskudd var jo til å skaffe tørket tre. Jeg visste at mange av håndtverkerne her lever fra hånd til munn, så jeg syntes det var greit med forskudd, selv om man selvfølgelig ikke har noen garanti for en leveranse.
Han fortalte at han trengte 6 uker på leveransen – også greit det. (Jeg regnet basert på tidligere erfaringer her nede med at det ville gå dobbelt så lang tid minst). Så tirsdag, bare 2 uker etter ringer han meg og spør om han kan levere til leiligheten min onsdag. Woow! Tenkte jeg, en Nigeriansk håndverker som leverer før tiden! Det kan vel ikke stemme? Så ivrig var jeg hjemme til avtalt tid – klokken 16.15 – og han kom. Men ikke med benken jeg hadde bestilt. I stedet hadde han laget en magisk krakk til meg! Og den ville han ha 20.000 Naira for. Jeg har bodd her siden august - og trodde at nå var jeg så erfaren at det ikke skulle bli flere store overraskelser. Men så feil kan man ta. En magisk krakk som jeg ikke hadde bestilt? Hva tenker han?
Jeg fortalte ham at jeg var ikke interessert i magiske krakker skjært ut av ett trestykke (selv om arbeidet var svært fint og jeg egentlig godt kan tenke meg en slik krakk eller to) jeg ville bare ha benken min, slik som vi var blitt enige om. Dette skjønte han ikke. Så jeg brukte 15 minutter på å få ham ut av leiligheten og ta med seg den magiske krakken sin (Som han desperat drev og bød seg selv nedover på ”18.000 Naira ma’m?” til han endte opp på 15.000).
Så viste det seg etter hvert at møbelmannen hadde brukt forskuddet han hadde fått til å kjøpe et stk tørket trestykke fra Gambia – og det var akkurat nok til å lage en magisk krakk av! Så nå hadde han ikke penger til materialet til benken min. i allefall var det historien han gav meg. Så mot alle små advarende stemmer inne i eget hode – og Henrik (HR sjef og nabo) sine advarsler, bladde jeg opp 5000 Naira til materiale til benken for andre gang.
Dette fortalte jeg til kollegaer - og de var ganske sikker på at jeg aldri vil se mannen eller den bestilte benken. Så da gikk jeg der noen uker og var litt spent på om jeg ville få en benk eller om han dukker opp med et annet tre arbeid. I verste fall var jeg 500 kroner fattigere og en erfaring rikere, tenkte jeg.
Torsdag ringte telefonen igjen, (den har ringt innimellom før også da men ikke med "møbelmannen" som ringe-id) og han fortalte at jeg måtte informere security der vi bor om at fredag klokken 4 ville han og læresvennen komme med benken. Hurra!
Og fredag litt etter klokken fire ringte security og spurte om jeg ventet på en møbelsnekker med benk. Dette kunne jeg bekrefte og mannen og gutten kom med benken min. Og den er bare så fin! Sofie var begeistret for giraffer og elefanter og nesehorn og trær langs sidene, og jeg var fornøyd med at lokket lar seg åpne og lukke. Ellers kan det nevnes at det plutselig begynte å lukte nypussede sko i stuen etter at benken kom inn. Det er fordi de bruker skosverte til å behandle treverk med her nede. De polerer treet til det skinner i brunt.
Noe helt annet er at enda mørkere skopuss forvandler alle treslag til å bli ibenholt og dobbel eller trippel pris for lettlurte turister. verdt arbeidet med å pusse trevirke med skopuss.
søndag 29. mars 2009
Og så fant vi en død mann
Jeg går en del på tur, Stort sett går jeg i nærmiljøet på banana Island. Den lille halvøya er stor nok til at tar en to runder så får man nok mosjon og frisk luft (ca 1 times tid). Av og til går jeg til jobb, for å tenke på ting i fred og ro. Av og til går jeg hjem, for å få lagt bak meg en dag med diverse små problemer av teknisk art (manglende telefondekning eller problemer med internett, eller faks eller for å få løsnet opp i stive muskler etter en lang dag på et kontor med air condition). Rigmor har vært på besøk hos oss i litt over en uke. Hun kom innom kontoret så vi kunne spise lunch sammen, hun var å shoppet i små lokale butikker, fikk sydd seg kjole etc. og onsdag, hennes siste dag gikk vi hjem fra jobben. Hun ville jeg skulle vise henne noen av stedene der det er skrift på murer og vegger med diverse meldinger til folket.
Da vi var kommet nesten hjem, på grensen mellom Ikoyi og Banana så vi at "mannen under presenningteltet" så ut til å ligge litt rart. Siden han ikke virket direkte frisk dagen før da vi passerte ham, tok vi en runde rundt presenningen og kikket inn. Jo-da ganske riktig. Med den ansiktsfargen så var det nok Game over. Helt sikkert død.
Men folk (de lokale) gikk bare forbi. Rigmor skulle reise og jeg ville ikke hun skulle oppleve noe veldig stressende akkurat da - så vi gikk hjem. Etter at konvoien hadde kjørt henne om kvelden kontaktet jeg først de lokale sikkerhetsvaktene der vi bor - men de skulle bare passe på fra porten og inn - han lå jo "langt" borte fra dem. Så da gikk jeg til den store gaten som fører til Banana Island og snakket med sikkerhetsfolkene der. "Dead is dead, no security threath!" klar melding. Jeg prøvde å få dem på gli med at det ikke var direkte hyggelig å ha en død mann liggende der og at det på sikt kunne gi smitte problemer eller slikt. Men det ville de ikke gjøre noe med.
Til slutt kontaktet jeg det lokale politiet. I motsetning til i Norge er de ikke inne på kontorer der de unngår å treffe folk - de er ute blant befolkningen. Riktignok virker de litt truende med militærstøvler og maskingevær. Og mange lokale er redde dem. I allefall snakket jeg med en politimann som jeg har småpratet litt med før - og til slutt ringte han et nummer i det lokale offentlige forvaltningen fra min mobil. Han ville ikke bruke sin egen. Han sa han ikke hadde ringeminutter igjen.
Og fredag ble liket fjernet.
I etterkant har jeg lært litt om mekanismene som gjør det vanskelig for folk å engasjere seg - og jeg forstår spørsmålet politimannen spurte meg. "Rørte du ham?" Hvis vi hadde rørt ham eller flyttet på ham kunne vi risikere at familien hans hadde hevdet at vi hadde skjendet ham og ville krevd erstatning, eller begravelsesutgiftene dekket av "siste mann på liket". Det medførte nok også at en kar som ble påkjørt og drept ikke langt fra kontoret ble liggende i veibanen i mange timer. Folk turde ikke flytte ham opp på fortauet en gang.
Den andre mekanismen er lokalt byråkrati. Dersom vi hadde meldt dette til feil politimann (flaks for meg at dette ikke skjedde!!!!) kan en dras inn på nærmeste politistasjon til uendelige avhør og papirutfylling med mange uvesentlige detaljer. Har hørt skrekk eksempel på en tysker som måtte oppgi alle byer han hadde vært i de siste fem årene med nøyaktige datoer! Det hadde jeg ikke klart, og hvahar det med en død mann å gjøre? For å sjekke opp om enkelte har det med å finne døde menn der de reiser?
Så etter dette har vi snakket med "security coordinator" på jobben - og ganske riktig. Skal det dukke opp flere lik - så er det bare å ringe "security coordinator" og han ordner opp.
Da vi var kommet nesten hjem, på grensen mellom Ikoyi og Banana så vi at "mannen under presenningteltet" så ut til å ligge litt rart. Siden han ikke virket direkte frisk dagen før da vi passerte ham, tok vi en runde rundt presenningen og kikket inn. Jo-da ganske riktig. Med den ansiktsfargen så var det nok Game over. Helt sikkert død.
Men folk (de lokale) gikk bare forbi. Rigmor skulle reise og jeg ville ikke hun skulle oppleve noe veldig stressende akkurat da - så vi gikk hjem. Etter at konvoien hadde kjørt henne om kvelden kontaktet jeg først de lokale sikkerhetsvaktene der vi bor - men de skulle bare passe på fra porten og inn - han lå jo "langt" borte fra dem. Så da gikk jeg til den store gaten som fører til Banana Island og snakket med sikkerhetsfolkene der. "Dead is dead, no security threath!" klar melding. Jeg prøvde å få dem på gli med at det ikke var direkte hyggelig å ha en død mann liggende der og at det på sikt kunne gi smitte problemer eller slikt. Men det ville de ikke gjøre noe med.
Til slutt kontaktet jeg det lokale politiet. I motsetning til i Norge er de ikke inne på kontorer der de unngår å treffe folk - de er ute blant befolkningen. Riktignok virker de litt truende med militærstøvler og maskingevær. Og mange lokale er redde dem. I allefall snakket jeg med en politimann som jeg har småpratet litt med før - og til slutt ringte han et nummer i det lokale offentlige forvaltningen fra min mobil. Han ville ikke bruke sin egen. Han sa han ikke hadde ringeminutter igjen.
Og fredag ble liket fjernet.
I etterkant har jeg lært litt om mekanismene som gjør det vanskelig for folk å engasjere seg - og jeg forstår spørsmålet politimannen spurte meg. "Rørte du ham?" Hvis vi hadde rørt ham eller flyttet på ham kunne vi risikere at familien hans hadde hevdet at vi hadde skjendet ham og ville krevd erstatning, eller begravelsesutgiftene dekket av "siste mann på liket". Det medførte nok også at en kar som ble påkjørt og drept ikke langt fra kontoret ble liggende i veibanen i mange timer. Folk turde ikke flytte ham opp på fortauet en gang.
Den andre mekanismen er lokalt byråkrati. Dersom vi hadde meldt dette til feil politimann (flaks for meg at dette ikke skjedde!!!!) kan en dras inn på nærmeste politistasjon til uendelige avhør og papirutfylling med mange uvesentlige detaljer. Har hørt skrekk eksempel på en tysker som måtte oppgi alle byer han hadde vært i de siste fem årene med nøyaktige datoer! Det hadde jeg ikke klart, og hvahar det med en død mann å gjøre? For å sjekke opp om enkelte har det med å finne døde menn der de reiser?
Så etter dette har vi snakket med "security coordinator" på jobben - og ganske riktig. Skal det dukke opp flere lik - så er det bare å ringe "security coordinator" og han ordner opp.
onsdag 25. mars 2009
"Blekansikt" på besøk
Rigmor har vært på besøk hos oss en uke nå. Det har vært kjekt med besøk av "first-born". Hun har fått omvisning i noen av de steden vi ferdes i Lagos. Sofie har hatt henne på skolen og introdusert henne som Riglet i stedet for Rigmor. Så både lærere, kantinepersonell og medelever har hilst på Riglet.
Rigmor og jeg har vært og vekslet penger og handlet. Så nå vet Rigmor at i Nigeria pruter du på alt - inkludert raten de gir deg i banken. Jeg skulle veksle 200 dollar og de prøvde seg på en all for lav kurs. Så da var det intens pruting. Litt uvant. En vane jeg må legge av meg før jeg kommer hjem til Sparebank1.
Ellers merket vi at Rigmor var hvitere enn resten av oss hvite, ved at folk kom bort og kjente på huden hennes, aller ville fotograferes ved siden av henne. Hun var reneste turistattraksjonen på det lokale markedet.
Rigmor var med oss på Lekki market, og der syntes de at det var utrolig morsomt at en dame kjøpte tromme. Det var jo for menn. Så det var mye fnising blant de lokale håndverkerne. Så vi har en svær tromme stående, den gikk nemlig ikke i kofferten hennes hjem :-)
Vi var innom Lekki Conservation centre, og det var en fin tur. Da vi ankom ble vi møtt av en kjempeskillpadde på rømmen. Den "spurtet" nedover fra porten mot hovedveien, etterfulgt av lattermilde vakter som skulle ha den hjem igjen. Vii møtte aper, så fugler og traff en hel skoleklasse (som vi møtte flere ganger i løpet av turen, og til slutt turde de å hilse på oss.
Ellers var vi avgårde på tur til lokal stoff utsalg der Rigmor kjøpte afrikansk bommullstoff til å få laget to drakter. Deretter var det å bli målt og avtale hvordan drakten skulle se ut. Det ente bra med den ene drakten, Med den andre derimot, lagde kamerat skredder et åletrangt skjørt der Rigmor hadde bedt om vidde. Men det var da stoff rester nok til å få sydd et skikkelig skjørt.
Rigmor og jeg møtte også Jens i en liten butikk. Han drev med eiendom, salg av gass, gull og underholdning. Han solgte blant annet cd'er og DVD'er han hadde laget selv. Hyggelig og morsom kar som likte å slå av en prat.
Vi handlet selvsagt cashew nøtter og peanøtter på flasker. Her prøvde de seg også med Special price only for you! Det betydde at vi kunne få betale 800 naira for det sjåføren betaler 250 naira for. Vi måtte prøve å prate litt logikk med selgeren. Som hvorfor skal jeg betale mer? Da svarte han "Fordi du er alene" altså uten sjåføren. Til slutt fikk jeg ham til å forstå at dersom jeg ikke fikk det til lokal pris så fikk han ikke solgt. Da fikk jeg det strålende tilbudet om to flasker for 500 i stedet for en for 250. KLART at jeg slo til på dette.
Rigmor og jeg har vært og vekslet penger og handlet. Så nå vet Rigmor at i Nigeria pruter du på alt - inkludert raten de gir deg i banken. Jeg skulle veksle 200 dollar og de prøvde seg på en all for lav kurs. Så da var det intens pruting. Litt uvant. En vane jeg må legge av meg før jeg kommer hjem til Sparebank1.
Ellers merket vi at Rigmor var hvitere enn resten av oss hvite, ved at folk kom bort og kjente på huden hennes, aller ville fotograferes ved siden av henne. Hun var reneste turistattraksjonen på det lokale markedet.
Rigmor var med oss på Lekki market, og der syntes de at det var utrolig morsomt at en dame kjøpte tromme. Det var jo for menn. Så det var mye fnising blant de lokale håndverkerne. Så vi har en svær tromme stående, den gikk nemlig ikke i kofferten hennes hjem :-)
Vi var innom Lekki Conservation centre, og det var en fin tur. Da vi ankom ble vi møtt av en kjempeskillpadde på rømmen. Den "spurtet" nedover fra porten mot hovedveien, etterfulgt av lattermilde vakter som skulle ha den hjem igjen. Vii møtte aper, så fugler og traff en hel skoleklasse (som vi møtte flere ganger i løpet av turen, og til slutt turde de å hilse på oss.
Ellers var vi avgårde på tur til lokal stoff utsalg der Rigmor kjøpte afrikansk bommullstoff til å få laget to drakter. Deretter var det å bli målt og avtale hvordan drakten skulle se ut. Det ente bra med den ene drakten, Med den andre derimot, lagde kamerat skredder et åletrangt skjørt der Rigmor hadde bedt om vidde. Men det var da stoff rester nok til å få sydd et skikkelig skjørt.
Rigmor og jeg møtte også Jens i en liten butikk. Han drev med eiendom, salg av gass, gull og underholdning. Han solgte blant annet cd'er og DVD'er han hadde laget selv. Hyggelig og morsom kar som likte å slå av en prat.
Vi handlet selvsagt cashew nøtter og peanøtter på flasker. Her prøvde de seg også med Special price only for you! Det betydde at vi kunne få betale 800 naira for det sjåføren betaler 250 naira for. Vi måtte prøve å prate litt logikk med selgeren. Som hvorfor skal jeg betale mer? Da svarte han "Fordi du er alene" altså uten sjåføren. Til slutt fikk jeg ham til å forstå at dersom jeg ikke fikk det til lokal pris så fikk han ikke solgt. Da fikk jeg det strålende tilbudet om to flasker for 500 i stedet for en for 250. KLART at jeg slo til på dette.
lørdag 28. februar 2009
Fotballkamp
I dag var dagen da jeg skulle på Nigeriansk lokal fotballkamp i Lagos. Sjåføren hadde gjort etterretningsarbeidet og lest de lokale avisene og funnet kampsted og tidspunkt. Jeg hadde fått med meg 3 kollegaer som også kunne tenke seg å se lokal fotballkamp, Niels, Arne Gunnar og Stein Erik slik at jeg ikke gikk alene. For det var visst ikke tryggt å være alene kvinne på fotballstadion må vite. "Kanskje slikt går bra i Norge - men ikke her" fikk jeg vite fra han som har ansvaret for sikkerheten vår.
Vi fikk en liten briefing av Security Coordinator før vi dro - og ros for å være så lite "attraktive" i klær og utsmykking (takk, takk!). Sylvester var vår sjåfør for dagen. Det var bra for visste vi at vi ville komme både vel frem og tilbake uten noe kluss. Han ble med oss på kampen også han og så ut til å storkose seg.
På bildet: Arne Gunnar, Niels, Sylvester og Stein Erik.
Selve lagene - Benin i gul- First bank i hvit og First Bank vinner velfortjent 1-0.
Vi fikk en liten briefing av Security Coordinator før vi dro - og ros for å være så lite "attraktive" i klær og utsmykking (takk, takk!). Sylvester var vår sjåfør for dagen. Det var bra for visste vi at vi ville komme både vel frem og tilbake uten noe kluss. Han ble med oss på kampen også han og så ut til å storkose seg.
På bildet: Arne Gunnar, Niels, Sylvester og Stein Erik.Security Coordinator bestemte at vi måtte ha med oss to politimenn. Vi skulle ikke merke noe til dem - de skulle være diskret tilstede. Og det var de. Vi så dem innimellom men de holdt seg på avstand fra oss slik at de ikke tiltrakk oss noe oppmerksomhet. Men det at vi var de eneste fire hvite på stadion var nok til smiling, vinking og peking. Men det var mange andre politimenn der - så vi var nok ikke de eneste som skulle beskyttes.
Lagene som spilte var First Bank of Lagos mot Benin Insurance of Benin city. Før kampen spurte jeg ett par av de lokale hvem som kom til å vinne. De mente alle at det var Benin. Kampen foregikk på Onikan Stadion på Ikoyi. Det var bare 15 minutters kjøring fra kontoret og i et rolig område. Stadion bar preg av å ha sett bedre dager. 
Det var rett og slett ett ganske slitent stadion med skitne og mangelfulle seter, maling som flasset og elektriske vifter som hadde sluttet å virke for lenge siden. Mellom to avdelinger på sitte tribunen kom vi til en liten luksusavdeling med skinnseter og fliselagte gulv! Vi regner med at det var VIP losjen.
Det var rett og slett ett ganske slitent stadion med skitne og mangelfulle seter, maling som flasset og elektriske vifter som hadde sluttet å virke for lenge siden. Mellom to avdelinger på sitte tribunen kom vi til en liten luksusavdeling med skinnseter og fliselagte gulv! Vi regner med at det var VIP losjen.
Billetter var bare 100 Naira stykket (ca 20 kroner) for sitteplasser, 50 Naira for ståplasser. Likevel var det lite publikum tilstede. Stadion var litt liten for førstedivisjonsspill og spillerne fikk ikke skikkelig vist hva de var gode for - det var rett og slett for trangt på banen.
Stemningen på Stadion var høy skal en regne det utfra de tre trommene og to trompetene som spilte for fullt trykk hele tiden gjennom begge omgangene. At trompetisten ikke var helt utkjørt skjønner ikke jeg!
Selve lagene - Benin i gul- First bank i hvit og First Bank vinner velfortjent 1-0.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
